NAIV OG I NØD: Gitte Witt spiller Skye som kastes på dør av en heller usympatisk kjæreste i «Exteriors».
NAIV OG I NØD: Gitte Witt spiller Skye som kastes på dør av en heller usympatisk kjæreste i «Exteriors».Vis mer

Stakkars lille pene pike

Bak staffasjen har Hollywood-fabelen «Exteriors» noe sårt og ekte.

FILM: Det er den evige trekant: Den kjekke, skjødesløse kvinnebedåreren, jenta som elsker ham, og hennes seksuelt ikke-truende beste venn, som alltid stiller opp for henne og holder hånden hennes når hun gråter og brenner av lyst til å ta den drittsekkens plass.

I  «Exteriors», en kort liten dramafilm regissert av «Rovdyr»-regissør Patrik Syversen og Løkkeberg/Kristiansen-klanmedlem Marie Kleivdal Kristiansen, har triangelet etablert seg i et ugjestmildt Los Angeles.

Ølbrauting
Jenta er nittenårige Skye (Gitte Witt), norsk skuespillerspire med et kunstnernavn bare en lettsindig tenåring kunne kommet på. Og hun er en sår og troverdig skikkelse, en fortapt fe i storbyen med mye skjønnhet og lite ballast av noe slag.

Hun griper til klisjeer og anglisismer i samtalen med kameraten Allan for å beskrive den umiddelbare nærheten hun følte overfor husverten Mike, som i samme stund sitter i en karikert ølbrautende kompissamtale og snakker om hvor irriterende det er med sånne barn som ikke skjønner at sex bare er sex. Han skal få anledning til å si noenlunde det samme til henne personlig. Dét, og at han kaster henne ut.

Paralleller
«Exteriors» kretser rundt Skye og Pearl (Ruta Gedmintas), jentene som er forelsket i guttene, og som hver for seg forbereder seg til samme audition. De øver inn samme scene, der de spiller en kvinne som trygles om kjærlighet av en mann. De øver sammen med hver sin kjæreste, og i de likegyldige lesningene spiller de to slampene rollen som den standhaftige elskeren, som den jentene ønsker de var.

Men i virkeligheten er det jentene som trygler om kjærlighet, og mennene som er harde og kvinneforaktende og på jakt etter nye seksuelle adspredelser.

Rent og nært
I stiliserte auditionsettinger betror jentene seg til kamera hvorfor de handler som de gjør, oppmaiet med syntetiske rosa parykker og med en slags avanserte juletrelys om halsen. Det litt pretensiøse metagrepet er bare delvis vellykket, det kunstferdige har noe glatt over seg, og det de forteller blir vel langt og emosjonelt. Det er veldig mye tårer i «Exteriors».

Men samtalene mellom parene, filmet med dokumentarisk håndholdt kamera og fulle av de meningsløse gjentagelsene som mennesker kommer med når de har sluppet opp for argumenter men ikke klarer å gi seg, har noe rent og nært ved seg. Det er mye selvhøytidelig staffasje i Exteriors, men under skjuler den noe ekte.