«Stakkarslige innvandrere»

Gjengoppgjør, omskjæring, æresdrap, arrangerte ekteskap, islam, arbeidsledighet, terrorisme og rasisme har fått stor oppmerksomhet i mediene. Selv om det er større bevissthet rundt hvordan mediene dekker disse sakene virker mediebildet fremdeles stigmatiserende.

- Stereotypiene står fremdeles sterkt. Innvandrere framstilles som passive, stakkarslige og litt dumme ofre. Og om de er aktive er det som oftest i negative handlinger. For eksempel blir de jentene som utsettes for omskjæring og tvangsekteskap framstilt som «norske», mens overgriperne framstilles som «innvandrere», forklarer frilansjournalistene Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad.

På slutten av 90-tallet kartla de to stoff om innvandrere og flyktninger, fremmedfrykt og rasisme i de største norske mediene.

Kriminelle «innvandrere»

I rapporten «Innvandrere, fremmedfrykt og norske medier» (1997) og i boka «Pressen og de fremmede» (1999) viste Lindstad og Fjeldstad at mediene i liten grad avspeiler et flerkulturelt Norge. Kriminalitet og sport var de temaene hvor flest innvandrere fikk omtale. Mediene vektla forskjellene mellom innfødte nordmenn og personer med innvandrerbakgrunn, unntatt sportsjournalistene, som inkluderte alle idrettshelter som «norske». Mediene skrev mye om rasisme, men lite om hverdagsdiskriminering. Nordmenn ble presentert som aktive handlende individer, og innvandrerne som passive objekter (som trengte hjelp). Innvandrerne kom sjelden til orde som kilder, selv ikke i saker hvor deres interesser var involvert. Undersøkelsene viste også at «vestlige» innvandrere og innfødte nordmenn ble presentert som enkeltpersoner med yrke og tittel, mens de «ikke-vestlige» i stor grad ble presentert som anonyme medlemmer av ei gruppe.

Ung muslim

- Jeg tror ikke mediene vil snakke med de fornøyde, selvstendige innvandrerne som har et godt forhold til familien sin. De vil heller finne en stakkars muslimsk kvinne de kan redde. De vil beholde bildet av syndebukkene og stakkarene, sier redaktør for magasinet Ung muslim Masoome Sobut.

De to siste utgavene av Ung muslim handlet om terror og tvangsekteskap. Sobut forklarer at magasinet prøver å rette på misforståelser og å ta opp tema som angår muslimske ungdommer på en mer balansert måte enn i de store mediene.

- Vi vil si vår egen mening og har fått mye ros. Mediene må bli flinkere til å finne flere og nye kilder. Det er mange muslimer som jobber mot omskjæring og tvangsekteskap, sier Sobut som mener at mediene ensidig fokuserer på negative bilder av muslimer.

Mer enn hudfarge

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er også kritisk til dekningen:

- Flere medier har gjennomgått en intern bevistgjøring rundt terminologi og vinkling. Så vidt jeg kan se har det ikke vært særlig vellykket, for folk med en annen hudfarge er fremdeles først og fremst «neger» eller «innvandrer», ikke ingeniør eller mor. Det er ikke nødvendigvis bare begrepsbruken som er det sentrale her, men det faktum at hudfargen alltid dras inn. Vi har hatt en meget spesiell situasjon de siste seks månedene. Mediene bedyrer at de ikke ønsker å støtte opp om konflikten mellom vesten og islam, mens de selv gjennom sin dekning bygger opp om nettopp dette skillet mellom «oss» og «dem», forklarer Hylland Eriksen, som har skrevet flere bøker om (fler)kulturell identitet, minoriteter, norsk identitet og kulturendring. Marianne Gullestad, sosialantropolog og forfatter av «Det norske sett med nye øyne» (2002) peker på den samme todelingen.

- Vi ser at komplekse fenomener tolkes inn i en bastant tolkningsramme hvor forskjellene mellom «oss» og «dem» blir det sentrale. Todelingen er hierarkisk, der «vi» representerer det moderne og rasjonelle, mens «de» representerer det middelalderske og tradisjonelle, forklarer hun.

Positive trekk

Men på noen felt har det vært en positiv utvikling de siste åra.

- Vi ser flere positive endringer de siste åra. Det er flere aktive innvandrerstemmer i saker som berører innvandrere og minoritetsspørsmål og nye journalister med utenlandsk klingende navn. Det er også eksempler på innvandrerfamilier i «vanlige» reportasjer, for eksempel i forbrukersaker. Her blir de ikke tatt med i reportasjen fordi de er «annerledes», men fordi deres sak er av allmenn interesse. På den måten er mediene med på å vise at de med minoritetsbakgrunn ikke er så ulike oss innfødte nordmenn, sier Lindstad og Fjeldstad. Også NRK-reporter Carolina Maira Johansen (tidligere programleder i «Migrapolis») er optimist:

Kvalifikasjoner

- Debatten er mye mer mangfoldig nå enn for tjue år siden. Spørsmål som tidligere var ukjente er nå på dagsordenen, men det er ennå en del å gå på. Vi må unngå at det er de samme personene som uttaler seg om igjen og om igjen. Tidligere var det Khalid Salimi som debatterte med Carl I. Hagen, og nå er det Shabana Rehman som alltid må uttale seg. Vi må finne flere stemmer, sier hun.

Hva er de største utfordringene framover?

- Vi skal ikke klappe og pusle med innvandrerne. Det viktigste framover er ikke å være varsomme, men å få fram personer med minoritetsbakgrunn også i vanlige saker, sier Lindstad og Fjeldstad. Også Gullestad og Hylland Eriksen vektlegger viktigheten av å ha med minoritetene i flere saker.

- Vi ser allerede den nye generasjonen flerkulturelle aktører som blir vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjoner - hva de kan og gjør - og ikke på hvor de er fra, sier Hylland Eriksen. Carolina Maira Johansen og Masoome Sobut påpeker at flere journalister med minoritetsbakgrunn er helt nødvendig for denne utviklingen.

SPØR OSS: - Vi må også bli spurt, mener Masoome Sobut.
KRITISK: <P>Thomas Hylland Eriksen.