VETERAN :   Ståle Wikshåland var professor i musikkvitenskap og musikkritiker i Dagbladet .   Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
VETERAN : Ståle Wikshåland var professor i musikkvitenskap og musikkritiker i Dagbladet . Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Ståle Wikshåland (1953-2017)

Dagbladets anmelder for klassisk musikk døde denne uka. Tekstene hans ga musikken liv på papiret.

Kommentar

En musikkanmelder skriver for evigheten – men arbeider under press for å levere til nøyaktig tid. Konserten foregår gjerne om kvelden, de vidunderlige tonene stiger mot scenens tak mens valsene pusses i trykkeriet. Så kommer anmelderen løpende og kaster sine to flak inn i avisas grådige kjeft – phu det gikk, skjønt i siste liten denne gangen og! De velvalgte ordene om musikkens evige toner eller solistens sublime framførelse går enda en gang inn i spaltenes grå geledd – og kommer ut i rett tid i avispapirets daglige kram.

Da Ståle Wikshåland begynte som musikkanmelder i Dagbladet, var avisa enda et slags tempel, med anmelderiet av teater, litteratur og musikk som et høytidelig midtpunkt – i hvert fall delvis, da. Han var ung, bare 27 år, begeistret for musikk naturligvis, men samtidig en lærd intellektuell med magistergrad om Adorno. Var han for høytidelig for oss? Vi var nettopp gått over i tabloid og siktet mot det store publikum. Brakte gjerne stoff om litteratur og kunst, skjønt kanskje ikke helt på universitetsmåten?

Men i Ståle Wikshåland fikk vi en skribent som formet sine ord så musikkens følelser fikk liv for alle, ja, han skrev om tonene så direkte at de talte til leserne uansett.

Dagbladet var modernistisk. Vi foretrakk av tradisjon nye former, ikke gammelt svada av kjent velklang. Vår musikkanmelder i klassisk tid var Pauline Hall, en komponist med sans for det nye, etterfulgt av folk som Arne Nordheim og Magne Heggdal, alltid på parti med det siste. Det som ble skrevet om musikk i våre spalter, var gjerne litt ironisk når det gjaldt korsang og slikt, med Kolbotn Damekor som et yndet offer. I Ståle Wikshåland fikk vi en musikkmedarbeider av virkelig bred favn, han skrev om alle sjangre, alle uttrykk var for ham verdifulle når det bare var ekte, musikalsk sett. Bach, Gershwin, Glass, amatørutøvere og profesjonelle – alle var gjenstand for hans gehør.

Særlig var han glad i opera. Det klassiske repertoaret kunne han selvfølgelig til fingerspissene, og skrev om det på en måte som sammenfattet både handling og følelser, mens han med særlig intensitet fulgte ariene der de steg og sank i takt med dramaets utvikling. I få ord kunne han treffe essensen av Mozart, Wagner og Benjamin Britten i så måte.

Hvor kom denne sansen for opera fra? Doktorgraden hans handlet om Monteverdi. Kan man tenke seg noe mer stilisert og tilgjort enn den italienske senrenessanse? Men nei, Ståle fikk oss til å forstå den emosjonelle sannheten i fraseringen, i gestene, i den stiliserte mimikken som kom over scenekanten. Det var som hans dype innsikt i operakunsten begynte akkurat her, Venezia år 1600, med oppfinnelsen av den musikkdramatiske form.

Men Ståle Wikshåland skrev ikke bare om konserter og forestillinger, selv om hans tilstedeværelse i opptredener nå var like levende som de gnistrende øynene og den alltid sitrende skikkelsen. Han skrev jo ikke minst om innspillingene, albumene, hele musikkskattens enestående distribusjon i våre dager, slik den foreligger i en nærmest komplett og perfekt teknologisk versjon. For meg står han som en formidler av musikken nettopp i den kolossale tilgjengelighet den har for alle nå. Vi behøver ikke kunne notene, vi er så visst ikke musikalske eksperter – men vi kunne under hans kyndige instruks finne veier i tonenes endeløse rikdom.

Ofte når jeg leste Ståles CD-omtaler tenkte jeg: «Den skal jeg sannelig kjøpe». Det gjorde jeg vel ikke. Og om jeg kjøpte, la jeg den sjelden inn i spilleren. Men stunden da jeg leste, og lot anmelderens ord tale, var stor.

Takk, Ståle!

Hans Fredrik Dahl