Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Den skjønne tiden»

Stalking er ikke romantisk

«Den skjønne tiden» har en god idé og mange lag, men ingen av dem blir ordentlig interessante.

FILM: Egentlig er det et besnærende spørsmål som stilles i «Den skjønne tiden»: Dersom du kunne gå tilbake til et av stadiene i livet ditt, hvilket ville det vært? Det er lett å lengte litt tilbake til en tid da alt sammen virket enklere, da du hadde et snev av uskyld i behold og flere muligheter åpne.

Men det ville også innebære å miste privilegiene som kommer med større modenhet, og, ikke minst, et liv med røykelover på offentlige steder.

Jeg-hater-deg-nei

Men det er som om «Den skjønne tiden» ikke helt tenker gjennom sitt eget prosjekt, men heller bruker det som et springbrett for å skape søtladen feelgood. For tegneren Victor (Daniel Auteuil) er samtiden et eneste langt mareritt. Han forakter det nye, digitale livet, og lengter tilbake til en tid da folk enten så på en tegning, en bokside, eller hverandre. Kona synes han er en grinebiter og sønnen jobber med noe lukrativt som han ikke forstår.

Men heldigvis finnes firmaet til den lett narsissistiske regissøren Antoine (Guillaume Canet), som tilbyr folk en reise tilbake til livet slik det pleide å være, og Victor griper muligheten til å gjenoppleve syttitallet, da han møtte sin kone, og hun var ung og dragende og interessert i ham også. I rekonstruksjonen spilles hun av kjæresten til regissør Antoine, i et nærmest parodisk jeg-hater-deg-nei-jeg-elsker-deg-forhold. Når Victor blir betatt av hun som både er hans kone og ikke er det, oppstår både sjalusi og alskens forviklinger.

Fransk suksess

«Den skjønne tiden» har vært en stor suksess i Frankrike, og har flere folkekjære veteraner på rollelisten. De er kompetente og sjarmerende og jobber hardt for å løfte filmen. Særlig Fanny Ardant, fremdeles med et glimt av noe fatalt i en alder av sytti, gir den noe utakknemlige rollen som sinna kone en sterk vitalitet. Men det er et problem for «Den skjønne tiden» at «virkelighetsnivået» virker like konstruert som fantasiverdenen Victor går inn i. Det er også en side av saken at stalking ikke er så romantisk som regissør og manusforfatter Nicolas Bedos synes å tro. «Den skjønne tiden» har en god idé og mange lag, men ingen av dem blir ordentlig interessante.