Stålsett danset med ulver

Kirkelederne i Øst-Europa og Sovjetunionen sto ansikt til ansikt med den uttalte ateiststat under den kalde krigen. Væpnet med Lenins ord om at religion var opium for folket, holdt ateiststaten seg med religionsfiendtlig lovgivning. Likevel var troens kår i ateismens rike mer mangfoldig enn beskrivelsene som «Misjon bak jernteppet» bidro med i den norske debatten. Og sammen med dem han allierte seg med i øst, så danset Gunnar Stålsett med ulver.

La oss gå til en scene i Riga 1981: Erkebiskop Janis Matulis fyller 70 år. Før den andre verdenskrig var den lutherske kirke statskirke i Latvia. Så nært som i Litauen var den romersk-katolske kirken helt dominerende. Til 70-årsbanketten var jeg invitert «på frakkeskjøtene» til den forhenværende eksekutivsekretær for Sveriges erkebiskop Sam Dahlgren. Han var på denne tiden europasekretær i Det lutherske verdensforbundet. Erkebiskop Matulis ble fortalt oss å være én av de tre pastorer fra Latvias lutherske kirke som overlevde fysisk etter at KGB gjorde sitt i kjølvannet av Josef Stalins anneksjon av de tre baltiske statene i 1940. Litt naivt hadde jeg spurt Rigas domprost hvor han hadde vært det året, «Berlin, eller?» Domprosten svarte overbærende at «de» nok hadde vært adskillig lenger østpå straks russerne tok hans land. Selv hadde han sittet ti år i arbeidsleir med strengt regime i Vorkuta, en av Gulags mørke pletter på tundraen i Nord-Russland, men vest for Uralkjeden og dens forlengelse Jamal-halvøyen. Erkebiskopens hustru ble deportert som menighetsarbeider i en luthersk menighet, der hennes første mann tjente som prest. Hun ble enke som fange gjennom 15 lange år på et enda verre sted, sumpene i Kolyma, som er innlandet ved Magadan på den russiske Stillehavskysten. Hun ble først satt fri godt etter Stalins død. På kveldens bankett troppet formannen for Statens komité for religiøse anliggender opp, men han var buden gjest. På russisk er en ubuden gjest verre enn en tartar, lyder russernes ikke helt rasismefrie munnhell. Ateiststatens velfødde vaktbikkjebyråkrat overfor de troende reiste seg og skålte: «Måtte erkebiskopen og hans hustru ha mange års liv og helse foran seg!» Ingen kastet opp!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje hjalp det at vodkaen fløt i strie strømmer for alle nærværende var fortrolige med skjebnen som ateiststaten hadde påført det jubilerende ektepar. Heller ikke Rigas hjelpebiskop Harald Kalnis ytret seg negativt om de gode ønsker som ble ytret av representanten for den odiøse ateiststaten på 70-årsdagen til Kirkens overhode i Latvia.

Først på 80-tallet var Gunnar Stålsett ofte innom Sovjetunionen som konsulent på oppdrag fra Det lutherske verdensforbundet. Jeg var blant dem som fikk følge med i det arbeidet som Gunnar Stålsett og Sam Dahlgren alliert med hjelpebisp Harald Kalnis gjennomførte på en av de vanskeligste misjonsmarker verden kjente til hva angikk tilgjengeligheten: Halvørkenstrøkene i nordvestre Kazakhstan. Dit ut ble volgatyskerne med 200- 300 års botid i Russland deportert av Stalin under krigen «for sikkerhets skyld». Og som rene undergrunnsmenigheter overlevde mang en luthersk forsamling under dobbel stigmatisering: Det dreide seg om etniske tyskere og det dreide seg om troende «dissentere» i den sovjetiske ateiststaten. Lutheranere og andre vestlige trosretninger hadde også vært kraftig uglesett under tsaren. Så velkjent med russernes vekslende toleranse utdannet de luthersk troende sine egne pastorer der ute, og overlevde tiår etter tiår ved å overlevere sin tro. Under hvilke kår? Loven om de religiøse kulturer forbød bønnemøter og evangelisering utenfor offisielle kirkebygg. Slike fikk bare de holde seg med som var registrert som et offisielt kirkesamfunn av myndighetene. Samme lov forbød alle under 18 år selv å gå til kirken der slikt fantes om de ikke var i følge med foresatte. På de store kirkedagene sto politiet assistert av Komsomol-ungdom utenfor der det var kirker. Så sjekket de personalia på all ungdom som ville inn der det var noe gudshus å komme inn i. På sitt mildeste nektet sovjetstaten slik ungdom adgang til høyskoler og universiteter basert på slik overvåking. På sitt strengeste - 15 år i Kolyma!

Slik var angstens bakteppe vevd blant undergrunnslutheranerne i Kasakhstan da troikaen Kalnis- Dahlgren- Stålsett begynte sitt søk etter misjonsbefalingens illegale agenter i Kasakhstanørkenen. Volgatyskerne hadde maskert sin tyske etnisitet ved ofte å ta russiske navn. (Jødene gjorde det samme.) Den første hjelpen disse lutheranerne fikk utenfra under den kalde krigen kom i kjølvannet på det registreringsarbeidet som den omtalte troika sto for. Oppfølgingen skjedde ved at Det lutherske verdensforbund gjennom sine offisielle kontakter med den langt sterkere russisk-ortodokse kirken fikk legalisert menighetslivet til de forviste.

Trengs det flere påminnelser om hvilken tid det var? Vi snakker om 1981, året for unntakstilstanden i Polen, året da Kreml-lederne deporterte Andrej Sakharov til den lukkede byen Gorkij, nå Nizhnij Novgorod. Enhver opposisjon levde i den største fare. Gikk jøder på hebraiskkurs kom pol'ti - for å si det enkelt. Ikke minst i Baltikum var regimet beinhardt. Kreml fryktet ideologismitte fra Polen. Dette var tiden for troens kår i ateismens rike på sitt særeste, bare overtruffet av Stalin-tidens eksekusjonspelotonger. Så sent som i 1988 bare hvisket metropolitt (russisk-ortodoks kardinal og erkebiskop) Piterim av Volokolämsk til meg forlydender som gikk på at den nye partisjefen, Gorbatsjov, visstnok tenkte å lempe på loven om de religiøse kulter. Da visste få at Gorbatsjovs egen ætt hørte til «melkefolket» («molokane») - det nærmeste russisk-ortodokse kommer våre egne læstadianere. Og vi var allerede tre år inne i perestroika-prosessen, den nødvendige men ikke tilstrekkelige betingelse for sammenbruddet i det totalitære regimet i USSR .

I Vesten ble metropolitt Piterim som sg ledet Den russisk-ortodokse kirkes forlagsvirksomhet anklagd for å være KGB-agent. I det tilfellet er det interessant at Patriarkatet har valgt å ignorere slike anklager etter at kommuniststyret falt sammen. Dette kan kanskje bedre forstås hvis man får minne om at metropolitt Piterim gjorde en god og bemerket innsats som folkevalgt demokrat i de første folkekongressene etter 1989.

Man holdt altså tann for tunge i den lystigste barakken innenfor piggtråden som omkranset «leiren», som russerne og alle de andre Warszawapaktborgerne kalte halvparten av Europa for. Selv kardinal Laszlo Lekaj som styrte den romersk-katolske kirken i Ungarn, gjorde dét. Under det blomstrende mandeltreet foran erkebisppaleet under domen i Esztergom med Donau flytende forbi, sa han det slik til NRK i mai 1986: «Ich bin ein Mann der kleiner aber versicherten Schritten!»

I Budapest gikk vi til Landesrabbiner-Hochschule Ungarns. Den lå i en trang sidegate inn fra Franz-Jozef-ringen sammen med det jødiske gymnasium. Herfra hadde rektor Schöner - selv rabbi selvsagt - uteksaminert Kiev-rabbineren, Leningrad-rabbineren og Moskva-rabbineren. Minsk fikk fortsatt ikke lov til å ha én. Da vi spurte Schöner om sovjetjødenes skjebne, løftet han fingeren opp foran NRK-fotograf Janos Csaks kamera og viftet bort det altfor farlige spørsmålet med fingeren.

I «Øst-Tyskland» eller DDR utspilte det seg et annet kirkedrama. Yngre, utålmodige kristne sto imot eldre, prøvede og mer forsiktige prelater. Det var slike som fikk oppleve å bli kalt «quislinger» av mer aggressive østkritikere i Vesten.

Var slik brennmerking rimelig? I øst traff jeg få troende som delte ut slike merkelapper - med enkelte unntak. Men den rumenske pastor Richard Wurmbrandt hadde etter alt å dømme en sterkere klangbunn i Vesten enn i Øst-Europa. Det kom heller intet oppgjør med «kirkelige quislinger» etter at ateiststatene gikk i oppløsning. Det ville sannelig ha vært nok glasnost da til et slikt oppgjør dersom det hadde vært et grunnlag for det. Så sent som i 1988 besøkte en delegasjon fra den russisk-ortodokse kirken Den norske Kirke her i Oslo. De høye prelater ble meget forstyrret da vi spurte om de var enige i at Sovjetunionen bedrev folkemord i Afghanistan! Så sent! En av dem hvisket til oss pressefolk fremmøtt i Underhaugsveien der samtalene pågikk i Kirkerådets lokaler: «Ikke vipp oss av pinnen. For nå har vi kjempet i 50 år for å få forholdet til staten på skinnene igjen.» Selvsagt var de under press. Men ikke verre enn at de kunne hjelpe og hjalp, når troikaen Stålsett- Dahlgren- Kalnis ba om slikt, for deporterte lutheranere i Kazakhstan. Da rådde såpass pragmatisme som resultat også av fryktsomme prelaters strategi, at deres forbønn hos ateiststaten faktisk hjalp de mest trengende. Troens kår i ateismens rike var som et rom med krummede speil - det meste kunne og ble fordreid. Og man skulle kjenne terrenget godt for å finne ut. Dengang som idag kan jeg bare trekke én slutning av virksomheten som Gunnar Stålsett, Sam Dahlgren og Rigas hjelpebiskop Harald Kalnis drev, og som jeg kunne observere fra mitt ståsted som interessert Moskva-korrespondent for NRK: De danset med ulver. Men de holdt stilen med god margin.