Stålsetts og Guds kirke

STATSKIRKEN: Først og fremst forteller Gunnar Stålsetts statskirkeargumentasjon at han har liten tro og tillit til de aktive medlemmene av Den norske kirke. Verdier som bekrefter menneskeverd og toleranse er i fare dersom kirkeordningen og statsskikken endres, mener han (Dagbladet, 23. mai). At selveste «Guds kirke», som han kaller statskirken, skulle være så sårbar uten de statlige, beskyttende vingene, er intet mindre enn oppsiktsvekkende. I sitt korstog for å beholde de statlige privilegiene han selv har nytt - og nyter godt av i sitt eget trossamfunn, avlegger han en visitt til Human-Etisk Forbund. Statskirkeordningen har medført en økonomisk ordning som har gitt «...Human-Etisk Forbund en solid økonomi til å bekjempe Den norske kirke», skriver han. Han vet selvsagt bedre. Vi ønsker ikke å bekjempe Den norske kirke. Vår langvarige strid for en stat som ikke forskjellsbehandler noen ut fra tro eller overbevisning, er samtidig en innsats for at det evangelisk-lutherske trossamfunnet skal respekteres som et selvstendig samfunn.

DET ER statskirkeordningen vi ønsker å bekjempe. Det er livssynspolitikk. Det er som livssynssamfunn vi mottar offentlig medlemsstøtte. Jeg kan fortelle Stålsett at vi som et slikt samfunn har en del andre oppgaver å bruke penger på. Blant annet å arrangere konfirmasjon årlig for tusenvis av ungdom fra hans eget trossamfunn. «Kristne i Nepal jubler over at landet går fra å være en hinduistisk stat til å bli sekulær», stod det i avisa Vårt Land samme dag som Stålsetts ytring i Dagbladet. Noen av oss skjønner de kristne i Nepal svært godt. Vi er også glade for at man i Nepal droppet en rådgivende folkeavstemning før den nepalske overgangen til rettferdighet for den kristne minoriteten i landet.