Stålsetts påsketanker

Biskop Gunnar Stålsett tenker høyt om påske for Dagbladets lesere.

Det er kvelden før «palmelørdag». Radioen forteller om stor trafikk ut av byen til fjellet. Jeg forbereder min preken til gudstjenesten i domkirken påskedag. Det er den flotteste opplevelse jeg har i løpet av året. Selve rytmen – skjærtorsdag –langfredag – påskedag - har en veldig gjenklang hos meg helt fra barndommen. Foran meg har jeg bibeltekst og salmer. Inne i meg har jeg forventning til fem dager i påskesol på fjellet. Jeg synes jeg er heldig som kan ha begge deler.

Det oppleves ikke som to forskjellige verdener.

På en måte har vi påske i kroppen. Sol og vårtegn smaker av liv. Men en vårfest er likevel noe annet enn kristen påske. Påske er mer enn en vårfest. Påske dreier seg om de dypeste følelser i menneskers liv.

Det opplevde jeg sterkt på Nationaltheatret nylig, der stykket «Påske» av Strindberg lenge har gått for fulle hus. I første scenebilde møter vi Ellis som jubler over vårtegn, hiver fra seg vinterfrakken og roper ut:

«Påskeferie! Fem vidunderlige dager jeg kan nyte … jeg kan puste ut og glemme! Å, denne vinteren. Denne lange vinteren! Å, den gode solen! Jeg vil bade i solskinn – vaske meg i lys etter alt dette mørke smuss. Å var det bare sommer, så jeg kunne bade i sjøen! Familiens vanære har lagt seg over sjel og kropp, så jeg lengter etter en sjø jeg kan vaske meg ren i.

Teatersjef Eirik Stubø skriver i programheftet: «I påskens budskap ligger det et håp om forløsning og vår, tross all lidelse og forvirring.»

Teatersjefens valg var diktert at det som skjedde 11. september 2002. Mennesker trenger et budskap om håp i en verden preget av terror.

Teaterstykket «Påske» dreier seg om en familie som er rammet av farens underslag. Han er i fengsel, og hele familien bærer på skyld og skam. Dramaet dreier seg om hvordan vi mennesker takler nederlag og skam.

Faktisk dreier det seg mer om skam enn om skyld. I det postmoderne samfunn er det overflate som teller. Derfor er vi blitt mer en skamkultur enn en skyldkultur.

Skam dreier seg om menneskers domstol.

Strindberg skriver om en vanlig families liv. Hovedpersonen Ellis vil ikke ta imot tilbudet om at gjeldsbrevet blir revet i stykker, enda det kan kaste både han og moren i fengsel sammen med faren som allerede sitter der.

Ellis vil ikke vite av tilgivelse og forsoning. Det krenker hans stolthet og hans rettferdighetssans. Han vil lide og nyte sin egen selvmedlidenhet. Ellis velger rettferdighet fremfor nåde.

Reaksjonen belyser «det godes problem»: Vi vegrer oss mot å ta imot tilgivelse. Det krenker vår stolthet og vår rettferdighetssans. Men budskapet om nåde er påskens poeng. Dommen rammer Kristus i stedet for oss.

Nåden er urettferdig.

I siste scene i stykket jubler Eleonora over at sommeren snart kommer. Hun sier til Benjamin:

- Nå må du takke Gud, som hjalp oss å komme på landet!

Benjamin (sjenert): - Kan jeg ikke si det inne i meg?

Eleonora: - Ja, gjør det! For nå er skyene borte, og alt høres helt til himmelen!

På Nationaltheatret blir disse ordene troverdig ved teppefall. Jeg håper at de skal være det også fra prekestolen første påskedag.

Det er godhetens uutholdelige mysterium.