PASSIVE KONSUMENTER: Hvis du virkelig vil bidra til samfunnsendring, må du designe framtidas kommunikasjonsstandard selv, mener kronikkforfatteren. Han vil ha en bred samfunnsdebatt om teknologi. Foto: AFP/Scanpix
PASSIVE KONSUMENTER: Hvis du virkelig vil bidra til samfunnsendring, må du designe framtidas kommunikasjonsstandard selv, mener kronikkforfatteren. Han vil ha en bred samfunnsdebatt om teknologi. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Standarder for alle

USYNLIG MAKT: Informasjonssamfunnet formes ikke av hippe pratmakere, men av grå ingeniører.

«DEN SOM SETTER STANDARDEN, har makten.» Merkelig nok har denne posisjonen få tilhengere. Vi foretrekker å tro at opinionsledere kontrollerer den politiske agendaen. Det er fristende å tro at det er innhold, ikke form, som preger livene våre. Standardhøyden på et pc-bord er 72 cm. Men hvem bryr seg om det? Handler det ikke om kvaliteten på arbeidet som kommer ut av pc-en? En bokstavtype som er god for øynene i en roman er fint nok, men det som virkelig teller er om forfatteren er i stand til å underholde oss.

I mange år har filosofer sådd tvil om denne vanlige identifikasjonen med mening. Hvis vi vil forstå det komplekse, teknologiske samfunnet som omgir oss, må vi være oppmerksomme på strukturene som omgir oss, fra industrinormer og bygningsreguleringer til programvare og internettprotokoller. Hvis vi ønsker et annet samfunn med større grad av likhet og bedre form, er det ikke nok å tenke annerledes: Rammeverket for tenkingen må også endres. Hvis du virkelig vil bidra til endring, må du designe framtidas kommunikasjonsstandard selv.

Dette er standardens politikk: De som kan bestemme rammene for form, bestemmer mer enn noen hva morgendagens kultur skal være.

LIKEVEL TROR bare et fåtall på den dypere sannheten som ligger bak vår teknologiske infrastruktur. Ideen om at det egentlig er et lukket selskap av teknokrater som avgjør hvordan vårt vindu til verden skal være, bekymrer. Det er ikke meningen at det er HD-kameraet eller animasjonsprogrammet som gjør filmen god eller dårlig, det skal de kreative evnene filmskaperen bruker til å fortelle oss en historie så vi umiddelbart glemmer de tekniske detaljene gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller, det er i hvert fall dette vi er påvirket til å tenke.

Hvem forstår egentlig i hvor stor grad nettleseren vår bestemmer hva vi ser på internett?

HVEM VIL TIL SIST kartlegge makten monopolister som Microsoft har over vår visuelle kultur? «Mediet er budskapet», er den misforståtte spekulasjonen Marshall McLuhan kom med på 60-tallet. Utsagnet er ikke beviselig feil, men snarere utålelig for oss. Media dekker i minimal grad bakgrunnsstandarder og protokoller. Isteden stirrer vi håpefullt på virvelvinden av kjendisliv og kommentatorenes små meninger. Det er denne formen for forstyrrelser som beroliger oss. Men når skal vi egentlig kjenne ubehaget over at kunstneren bare gir oss pynt?

Solide studier viser at informasjonsteknologien ikke skapes at hippe pratmakere, men av grå ingeniører. Kontrollen utøves ikke lenger fra toppen og ned, men fra innsiden og ut, og den er desentralisert og maskindrevet. Dette gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som virkelig tar beslutningene. Det ser ut til at makt ikke lenger er i menneskenes hender, men manifesteres i programvare, overvåkningskameraer og usynlige, små chiper.

DET Å FINNE UT hvem som definerer og kontrollerer teknologiske standarder kan bli en ny form for maktanalyse. «Protokoll» var en gang i tiden betegnelsen på som et bånd med verifikasjon og dato festet til en papyrus-rull. Nå er «protokoll» fremstilt som en avgjørende samling av regler samfunnet kretser rundt.

Hvordan kan vi forstå denne usynlige teknologiske klassen som utarbeider disse reglene? Er det nok å oppfordre til deltagelse? Å avdekke det udemokratiske i de lukkede konsultasjonene er en ting, men er alternative modeller tilgjengelig? Er det nok å avdekke hull og feil i protokollene? Hva gjør vi med vår ervervede innsikt i søkemotorenes arkitektur, mobiltelefonenes estetikk og nettverkskulturen?

De harde realitetene den historiske avant-garden en gang fortalte om, er fortsatt gyldige, uansett hvor katastrofal implementeringen av utopiske programmer har vært. Det finnes et økende antall kunstnere og aktivister som vil være med på å skissere rammeverket for samfunnet. De designer nye regler, ikke bare kul design. Vi må se etter samtidens versjoner av Google. Denne mediegiganten og internettpioneren er det perfekte eksempelet på hvordan økonomisk, politisk og kulturell makt kan bygges opp ved hjelp av tekniske lover (algoritmer).

VI KAN OGSÅ gjøre dette. Vi har nådd enden på en lang periode da maktens form måtte avdekkes og dekonstrueres. Før vi kan konsentrere oss om åpne standarder, bør vi starte en offentlig debatt om dette temaet. Kan dagens løse nettverk organisere seg på en sånn måte at de legger premissene for morgendagens kommunikasjon?

JA VI KAN. Sett standarden.

Oversatt av Dagbladet.

Geert Lovink arbeider med web 2.0, nettaktivisme, blogging og nettkultur. Neste tirsdag holder han er åpen forelesning ved Universitetet i Oslo om kritisk internettkultur, fra blogger til Wikileaks.