Standards

Helén Eriksens debut på det legendariske selskapet Blue Note ville uten miksmasterprodusent Tommy T. falt mellom et par barstoler og rett på sigarettstumpen. Det gjør den heldigvis ikke.

For mister Tommy har plassert de musikalske lydkulissene riktig, og en ganske ordinær skive blir fin og nytbar. En slepen reise inn i det meget «coole».

Eriksen leverer musikk av en acidpoptype som beveger seg på en stram line. Ønsket om å være i forkant av det hippeste innenfor korrekt bruk av rytmiske sprang og lydutskeielser blir fort bare form, og fælt lite innhold. Eriksen & co. klarer å beholde en viss egenart oppe i dette samtidskjøret.

Ok, her og der inneholder «Standards» låter som aldri pirrer annet enn forfengeligheten, men det er til å debutleve med.

Helén Eriksen har en døsig melankolsk stemme, er i en god begynnerfase på saxofon og flere av henne komposisjoner, spesielt «holy greed», «slaves», «alone» og «shake my hand» vitner om en musiker med et stort potensiale. Vi liker denne skiva bedre og bedre.