Standhaftige ildsjeler

Da Norge og Sverige skilte lag i 1905, utviklet særlig den norske stat en mer aggressiv politikk overfor samene.

18. april 1898 kom en skolelov som satte en stopper for opplæring i samisk. Kun i kristendomskunnskap kunne språket til nød benyttes. Diskrimineringen ble forsterket gjennom jordloven av 1902 som forbød samer og kvener som ikke kunne norsk, å odle jord. En rekke embetsmenn førte en hardhendt fornorskningslinje, ikke minst gjaldt dette de to skoledirektørene i Finnmark, Bernt Thomassen og A.C. Brygfjeld, som i løpet av en generasjon fram mot 1935 gjorde sitt beste for å frata samer menneskeverdet.

Brygfjeld hevdet f.eks. at samene «...hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndsvakeskoler» etter at pioneren Per Fokstad i 1920 foreslo opprettelse av en egen samisk folkehøgskole.

Statenes og særlig Norges harde linje overfor samene må en kunne forstå som en del av den statsnasjonale reisningen. Men ett var å skjerpe tonen fra hovedstaden, noe annet var å gjennomføre den politisk i nord. Samene stod sterkt i mange områder, også i det sørsamiske miljøet der den store ildsjelen het Else Laula Renberg (1877- 1931). Hun vil, når den samisk-politiske historien skal skrives, bli stående som en av stjernene.

Det er nettopp kommet ut en bok på både samisk og norsk som omtaler de politiske samiske pionerene, «Soahtai/Til kamp» med John T. Solbakk som redaktør. Boken er et viktig kildeskrift for alle med interesse for samiske spørsmål, ikke minst aktuell kanskje nå når vi står foran den store og vanskelige avgjørelsen om samenes rett til land og vann. I boken finner vi Laila Stiens artikkel om Laula Renberg, publisert i Ottar i 1976, og som godt kunne ha vært utviklet. Men historikeren Regnor Jernsletten, som skriver om samebevegelsen, kommer også inn på hennes innsats. I Sverige hadde myndighetene gjennom «lapp skall vara lapp»-politikken definert ut ikke-reindriftssamer som uekte samer, en politikk som fortsatt blir forsvart med nebb og klør av svenske myndigheter, men som også har fått følger for forholdet innad mellom samene i de to land. Else Laula Renberg, som var født i Sverige og hadde utdannet seg til jordmor i Stockholm, kom under oppholdet der i kontakt med borgermesterens kone, som holdt kurs i foreningsteknikk. I 1904 fikk hun for 25 øre pr. stk. gitt ut en liten bok, «Inför Lif eller Död? Sanningsord i de Lappska Forhållandena», som var et oppgjør med koloniseringen både på svensk og norsk side. Som en av ildsjelene bak Lapparnas Centralförbund av 1904, advarte hun også svenskekongen mot forverringen av samiske kår.

Det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917 kan mye tilskrives hennes ære. Men hun stod langtfra alene. I sørsamisk område på norsk side samarbeidet hun med Daniel Mortensson (1860- 1924), som i årene 1910- 1913 og 1922- 24 ga ut avisen Waren Sardne (Fjellets røst). Mortensson var påvirket av Martin Tranmæls agitasjon, ble stimulert til sitt arbeid av sambygdingen Johan Falkberget og oppmuntret til arbeidet for den store samesak gjennom møtene med nordsamer som også brukte det skrevne ordet for å nå fram. På den tiden het det både at «skriving er latmannsarbeid» og at «en skrivende hånd når langt».

I nordsamisk område må den politiske oppvåkningen kunne forstås som et resultat av at unge samer under utdanning så hva det gjaldt, vernet av egen identitet. Anders Larsen (1870- 1949) fra Kvænangen og Isak Saba (1875- 1921) fra Nesseby gikk begge på Quigstads seminarium i Tromsø 1897- 99, og stod rygg mot rygg i kampen mot fornorskningstyranniet i skolen. Larsen tok i 1904 til å utgi avisen Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren) som et motskrift til Thomassens nærmest rasistiske skolepolitikk. Avisen ble brukt i agitasjonen for å få Isak Saba inn på Stortinget i 1906, på Arbeiderpartiets liste. Langt på veg stod herrene bak et politisk kupp, noe Saba fikk svi for etter hvert som han forsøkte kjøre fram samesakene fra Tingets talerstol. Da Saba tapte kampen om å komme inn på Tinget for tredje gang i 1912, ble det en bitter pille å svelge. Men det var i Larsens avis at Saba publiserte «Samefolkets sang», «Samisoga lavlla», før han kom inn på Stortinget i 1906.

Anders Larsen kjempet hardt for å holde det vesle bladet flytende, ble motarbeidet og måtte gi opp i 1911. Men han svarte overraskende ved å gi ut den første originale samiske romanen, «Beaiv-algu» («Daggry»), et skjønnlitterært kampskrift med kjente tema, i 1912. Etter at han døde, kom «Om sjøsamene» ut i 1950, ifølge Harald Gaski som skriver om «Ny tid - nye medier å fremme samisk identitet gjennom».

Den politiske vekkelsesperioden mellom 1900 og 1920 førte til at mange samer sluttet opp om den unge bevegelsen. Særlig ser det ut til at Tana- og Porsanger-området ble et kraftsentrum, med Nils Pavelsen (1863- 1958), Hans Beukop (1889- 1963) og ikke minst Per Fogstad (1890- 1973) som drivkrefter. Redaktøren av boken, John T. Solbakk, løser opp mange av de knytte trådene i den politiske historien fra denne tiden, og trekker fram nye navn som for mange er ukjente. Odd Mathis Hætta leverer et grundig portrett av Per Fokstad, en visjonær, velutdannet, vrien og velskrivende mann som man til tider forsøkte å stemple som «gal». Fokstad førte en kompromissløs kamp mot fornorskerne, men som medlem av Arbeiderpartiet kom han i dialog med Einar Gerhardsen. Et brev skrevet til statsministeren i mai/juni 1953 kan ha ført til at statspartiet la om kursen mot smulere farvann. Fokstad var påvirket av intuisjonsfilosofen og forfatteren Henri Bergson (1859- 1941) og hans tidsbegreper, (1) den instrumentelle og passive som vi kan måle og (2) den funksjonelle og aktive som vi selv skaper. Men Fokstad var også under innflytelse av filosofen og psykologen William James (1842- 1910) og hans «stream of consciousness»-tenkning. Gjennom disse to forstod Fokstad så mye bedre den store ånden i Sapmi, Lars Levi Læstadius (1800- 1861), som vi neste år vil markere.

Denne boken vil være en overraskelse for mange. Edel Hætta Eriksens korte artikkel om faren Lemet Lemet/Klemet Klemetsen Hætta (1883- 1955) viser hvor viktig det er med standhaftige mennesker som ikke bøyer nakke for lensmenn eller prester. Referansene til politiske appeller og taler er morsom lesning. Det er derimot ikke språklige og tekniske feil som vi finner i den norske utgaven av Regnor Jernslettens eller så innsiktsfulle bidrag. Men i sum er boken om livet som kaller oss til kamp, verdt en stor leserkrets. Den påkaller nytenkning.