Standup i Norge

NORSK STANDUP

feirer i år sitt ti års-jubileum. Vi fikk standup til Norge sent, tiden var kanskje ikke moden for etablering av standupgenren i Oslo før på 1990-tallet. Først da ble det mulig å mobilisere et større publikum - standup ble populært og komikerne stjerner.

Det var i moderne storbyer i USA på tidlig 1900-tall at humoren ble verbal. Før dette var humoren mer basert på practical jokes og gags. Det skjedde et omslag i humoren - fra en gammelmodig, moralsk humor med lang beskrivelse av miljø og situasjon før poenget kom, til kortere beskrivelser og raskere tempo. Begrepet «ny humor» ble lansert som følge av dette. Ikke før i 1994 ble det samme begrepet benyttet av norsk presse på en ny norsk humorgenerasjon. Det kan virke som om noen vilkår i tiden måtte være til stede før et større publikum og presse var mottakelig for den nye humoren.

Det begynte noen mørke høstkvelder på en liten cafe på Aker Brygge i 1993. Innehaverne her ville prøve noe nytt og samlet et broket, kreativt miljø på en liten scene med Eddi Eidsvåg, Jon Schau og Jånni Kristiansen i spissen. Samtidig i Bergen startet Dagfinn Lyngbø og Elina Krantz med noe av det samme på en nattklubb. Også revygruppa Lompelandslaget hadde fått øynene opp for den nye genren i England. Daværende medlemmer var Thomas Giertsen, Trond Hanssen, Atle Antonsen, Åsleik Engmark og Øyvind Angeltveit. Etter hvert kom disse gruppene sammen, og de er i dag grunnlaget i det norske standupmiljøet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det fantes standupkomikere her før 1994 som forsøkte å skape et standupmiljø og etablere genren, f.eks Herodes Falsk på 80-tallet i Oslo. Men han viste seg å være for tidlig ute. Oppskriften var å krysse norsk revytradisjon med angloamerikansk standup. De fleste i miljøet hadde bakgrunn fra skole-, russe- eller lokalrevy. De studerte amerikanske, engelske og svenske komikere og andre lands standuplitteratur. Etter hvert ble standup en egen genre også i Norge og har i 2004 utviklet seg over i en profesjonell fase.

DE STORE

samfunnsøkonomiske endringene i Norge på 80- og 90-tallet er et viktig bakteppe. Det kan se ut som om markedsliberalismen måtte «sette» seg før en utpreget kommersiell genre som standup kunne etablere seg. Nye genrer dukker ofte opp i en tid med endringer i samfunnsstrukturen. Aker Brygge kan være et bilde på den utviklingen, fra Akers mek. til dagens forbrukerparadis, hvor de tidligere produksjonshallene ble fylt opp med fest- og kulturarrangementer. Samtidig foregikk det en holdningsendring i forhold til det å akseptere private penger innen sponsing av kunst og kultur. Både staten og kunstnerne ble mindre puristiske når det gjaldt hvor pengene kom fra.

Spesielt hadde opphevelsen av mediemonopolet betydning for standupkomikerne. TV2 sendte fra starten i 1992 «Seinfeld» på TV. Dan Børges talkshows brukte standup etter mønster fra USA. Små og store medier poppet opp og endret bildet av det norske samfunnet og de brukte ofte komikere som samfunnskommentatorer. Vi gikk fra en offisiell humor, representert gjennom NRK og Chat Noir, til mange små nisjepregede humorblikk. Den folkelige underholdningen var tilbake i Oslo etter en lang periode med ganske streng offentlig regulering av kulturlivet. På samme måte som under varietétiden på slutten av 1800-tallet, gjenoppsto dette på skjenkesteder for å trekke folk.

VI SNAKKET OM

«ny økonomi» på 90-tallet, nå snakker vi om «globalisering». Det innebærer nedbygging av grenser, både landegrenser, faggrenser og genregrenser. I beste fall skaper det større åpenhet, mer likestilling mellom tradisjonelt sett høy- og lavkultur, og det skaper hybride kunstuttrykk. Dette åpner for en sterk fokus på form, ikke så mye på innhold i kunsten. Begreper som «meta-» og «ironi» blir sentrale. Innen scenekunst bygges det rundt enkle virkemidler som mennesket og ordet i sentrum, i en fiks dramaturgi. Ofte er formen blitt til innholdet. Og verket handler om seg selv. Humoren gjør gjenkjennende formgrep fra andre kunstgenrer tilgjengelig for et stort publikum, som lek med grensen mellom fiksjon og virkelighet, lek med identitet og det autentiske. Komikerne flytter fiksjonen eller spillet over til mediene uten å avsløre spillet. Effekten av dette er latter og underliggjøring.

I en tid da mediene ofte regisserer virkeligheten er komikerens rolle å bruke mediene tilbake. En komiker sloss med humor. Komikeren reflekterer sin virkelighet, direkte og indirekte. Han kan snakke om det som står i avisen og hun kan gjenspeile dagens mediespråk på scenen. I dagens intimitetstyranni har mediespråket blitt tabloidisert, personfokusert, sensasjonelt, spissformulert og veldig kommersielt. Vi får ofte ikke det store bildet rapportert, men mange små passfotos vi må sette sammen selv. Dette bildet kan overføres på den norske standupkomikeren. Ved å tulle med offentligheten viser komikerne oss en vei ut av det intime tyranniet igjen. Og i tråd med mediene preges uttrykket innholdsmessig mer av livsstil og trender (form) enn av fordypning i politikk.

Norsk standup har mange kritikere, men uansett ryktet har genren hatt enorme ringvirkninger. Mange lurer på forskjellen mellom revy og standup, og mange av de gamle revystjernene mener de har gjort standup tidligere. Der gjorde de nok også, grensene er ganske utvisket. Mange gjør revy på standupscenen og standup har påvirket norsk revy tilbake, for ikke å si fornyet norsk revy. Den store forskjellen er at konteksten har forandret seg. Miljøet rundt humoren gir den et nytt innhold. Nå står all humor i en standupkontekst. Komikerne spiller seg selv, idealet er at det de gjør skal se helt tilforlatelig ut og scenarioene utspiller seg i den tilsynelatende virkelige virkeligheten. Det er derfor det virker. Det er troverdig. Komikeren er mer likestilt med sitt publikum. Uttrykket er demokratisert. Publikum er synlig i salen, og de vet at de blir sett og vil bli brukt i humorøyemed. Det er ikke kunst. Det er fest og sosialisering.