Stanghelle på nytt tokt

Sjefredaktør Stanghelle avlegger i Dagbladet torsdag 5. mars meg og mitt bind av Norges-historien en ny visitt.

Det meste av innlegget er en gjentakelse av påstander han reiste i et innlegg fredag 27. februar. Jeg kommenterte disse i mitt svar tirsdag 3. mars, og finner ingen grunn til å gjenta dette her. Når det gjelder den første delen av Stanghelles nye innlegg, henviser jeg derfor leserne til min kommentar fra tirsdag. Jeg tror de fleste på grunnlag av det kan skjønne hva det dreier seg om.

Stanghelle vil imidlertid nå karakterisere hele boken, ikke bare - som sist - det siste kapitlet.

Også her finner han «på sentrale områder» at framstillingen nærmer seg «historieforvrengning». Selv om jeg finner det nokså ørkesløst å fortsette en debatt i den formen Stanghelle har valgt, vil jeg gi et par siste kommentarer fra min side.

Stanghelle bruker to eksempler. Det første er at han har funnet ut at jeg skriver bare 18 spaltelinjer om AKP (m-l)-bevegelsen. Til dette er det to ting å si:

For det første burde han se dette i forhold til hvor mye jeg skriver om andre partier. Er det så urimelig - om vi tenker på partienes betydning - at jeg skriver 19 linjer om AKP(m-l) som parti, når jeg samtidig skriver 52 spaltelinjer om SF/SV og 47 om Anders Langes Parti/Fremskritts-partiet, mens jeg om Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som partier ikke skriver noe? Jeg vil mene at både SF/SV og ALP/Frp har vært klart mer betydningsfulle enn AKP(m-l), hvis vi nå skal bruke spaltelinjer som målestokk på hvilken vekt fenomenene er tillagt. Men i det hele skriver jeg lite om partiene i seg selv. Jeg har viet mer plass til bevegelser som bidro til å bære fram saker som satte sitt preg på dagsordenen i flere partier og politiske leire - som den nye kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen. Likevel finnes det selvsagt en del stoff om partiene i tilknytning til omtalen av politiske saker og saksområder. Når jeg har egne avsnitt om AKP(m-l), SF/SV og ALP/Frp - til forskjell fra om KrF og Senterpartiet - er det fordi de første ble dannet eller omdannet i den perioden jeg skriver om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre gjenspeiler det at jeg ikke ofrer AKP(m-l) større plass, at jeg mener partiets og bevegelsens betydning ofte har vært betydelig overvurdert. Den var nok i en periode i stand til å dominere enkelte utdanningsmiljøer og ta kontroll over små deler av fagbevegelsen. Den laget også stor offentlig støy og tiltrakk seg betydelig medieoppmerksomhet. Men etter mitt syn har den ikke satt varige preg på det norske samfunn som kan måle seg med for eksempel kvinnebevegelsens eller miljøbevegelsens.

Om Stanghelle skulle kritisere meg på grunnlag av bruken av spaltelinjer, måtte det heller være fordi jeg gir politiske partier generelt så pass liten plass. Jeg ville ha vært uenig i en slik kritikk, men den ville i det minste hatt en mening. I alle fall forekommer det meg noe eiendommelig å bruke omtalen av AKP(m-l) som eksempel på historieforvrengning, slik Stanghelle gjør.

Stanghelles andre eksempel er at jeg ikke omtaler Treholt-saken. Det har han rett i. Men i et verk som dette, med begrenset plass til disposisjon, er det mange store og i og for seg viktige områder som ikke blir omtalt. Det må foretas et nokså hardhendt utvalg. Jeg valgte ikke å behandle Treholt-saken, til tross for den oppmerksomheten den vakte. Stanghelle sto forøvrig som journalist midt oppe i denne saken og gjorde, etter det jeg husker, en utmerket jobb. Det kan vel være at nærheten til saken får ham til å tillegge den større vekt enn det som er naturlig for den som må forsøke å se hele det norske samfunn i sammenheng. Enhver tid har mange saker som i øyeblikket synes viktige. Går vi bakover i historien, finner vi mange enkeltsaker som i samtiden vakte stor oppmerksomhet, men som det ikke trenger å være naturlig å ta med i et verk som dette. Som ett eksempel kan nevnes Sunde-saken, en spionsak fra den perioden det foregående bindet i dette verket dekker. Den gjorde et meget sterkt inntrykk i samtiden, men forfatteren av dette bindet har ikke funnet plass til den når de bredere linjer i samfunnsutviklingen skulle beskrives på begrenset plass.

På ett punkt har Stanghelle rett: Det er feil når det i min bok står at AKP erobret Palestinafronten. Det skulle i stedet stått «Palestinakomiteen». Her har jeg ikke vært våken nok under korrekturlesningen. Det er selvsagt beklagelig.

Jeg synes det er påfallende når Stanghelle - og det samme gjelder kulturredaktøren i Aftenposten - tilsynelatende ikke har forsøkt å finne ut hva som er viktige temaer i den boken jeg har skrevet, og hva som eventuelt er nytt i den. Et hovedperspektiv er oppbruddet fra og oppløsningen av det klassiske industrisamfunnet. Jeg behandler i betydelig bredde temaer som framveksten av et informasjons- og et omsorgssamfunn, den store kvinnerevolusjonen på ulike samfunnsområder, sammenbruddet av den politiske og økonomiske stabiliteten som var så typisk for det modne industrisamfunnet, internasjonalisering i ulike former osv. Jeg behandler også det som jeg oppfatter som en markert kulturell oppblomstring i tiden etter 1970. Men framfor alt har jeg forsøkt å gi en systematisk behandling av forholdet mellom menneske og natur i det høyteknologiske samfunn. Ikke noe av dette synes å være oppfattet eller tillagt vekt av Stanghelle.

Det må være meg tillatt å synes at dette vitner om en viss nærsynthet.