Stanghelles feillesninger

I Dagbladet fredag 27. februar har sjefredaktøren, Harald Stanghelle, under tittelen «Historieverket som buklander», en omtale av mitt bind i den nye Aschehougs Norgeshistorie.

Stanghelles omtale ser ut til å bygge nesten utelukkende på det siste av bokens 15 kapitler, et kapittel som bærer tittelen «Grunn til fremtidsfrykt?». I dette kapitlet forholder jeg meg til en debatt som har pågått, særlig fra midten av 1980-årene, om vilkårene for samfunnsansvar og om hvordan samfunnsansvaret ivaretas.

Avslutningen av boken - og av verket - får dermed karakter av spørsmål mot en uavklart framtid. Det kan selvsagt diskuteres om det er en god idé å avslutte et historieverk på denne måten. Stanghelle synes å mene at man bør unngå det.

Nå har Stanghelle tydeligvis lest kapitlet på sin måte. Han ser ikke ut til å oppfatte at jeg forholder meg til en debatt som har pågått. Han ser bastante påstander der jeg ser spørsmål og dilemmaer. Når han gjengir meg, utelukker han konsekvent alle spørsmålstegn og alt som ikke passer med den båsen han har bestemt seg for å putte meg i. I stor utstrekning gjengir han dessuten feil.

Medier i søkelyset

Stanghelles omtale har en voldsom form, med uttrykk som «historieforvrengning», «samtidspessimisme», «elitens forakt» og «overfladisk synsing». Det kan se ut som kapitlet har provosert ham sterkt, og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Blant de mange spørsmål jeg berører, er også pressens rolle i en del saker.

For å bedømme holdbarheten i de sterke uttrykkene han bruker, både i tilknytning til mediene og ellers, må vi se nærmere på noen eksempler på hans framgangsmåte:

I ingressen til sin omtale gir Stanghelle inntrykk av at jeg har skrevet at 90-årenes journalistikk er «en blanding av fakta, halvsannheter og rent oppspinn». Går man til boken (s. 219), vil man se at disse uttrykkene av meg er brukt i tilknytning til en del saker der mediene har påtatt seg en rolle som anklager og dommer i forhold til enkeltpersoner i samfunnet. De er ikke brukt som en karakteristikk av hele 90-årenes journalistikk.

Stanghelle nevner også Rød-Larsen-saken, der Dagbladet selv var en hovedaktør, og slik har mye å forsvare. For meg er Rød-Larsen-saken bare et eksempel på noe mer allment: På hvordan mange slags opplysninger fra privatlivet - opplysninger som har lite med saken (i dette tilfellet spørsmålet om Rød-Larsens skattesak gjorde ham uskikket som statsråd) å gjøre - ofte blir brukt uten hemninger. På den andre siden er eksemplet kanskje vel «snilt» overfor pressen. Her hadde den tross alt en sak som lå i bunnen, og det dreide seg om en person med betydelig makt og betydelige ressurser. Det kunne ha vært brukt eksempler hvor de menneskene som ble rammet, i langt større grad hører til de forsvarsløse, men hvor medienes hemninger knapt har vært mer påtagelige. Landås-saken kan være et stikkord, men rekken av saker kunne gjøres lang.

Lukkede rom

Det er for øvrig et viktig poeng at mediene i stor utstrekning holder debatten om sin egen samfunnsrolle ute av offentligheten. De, som ellers insisterer - etter min mening oftest med rette - på å avsløre det som foregår i maktens korridorer og i lukkede rom, fører med få unntak debatten om seg selv nettopp i lukkede rom. Dette til tross for at «den fjerde statsmakt»s samfunnsrolle selvsagt har stor offentlig interesse. Kanskje henger dette sammen med at medienes representanter ofte vegrer seg for å innse at de selv sitter med betydelig samfunnsmakt.

Det «fjerde statsmakt»s bredere samfunnsrolle er noe jeg berører på ulike steder i boken, men som Stanghelle ikke tar opp i sin omtale. Dette er et viktig tema. Et levende folkestyre som er i stand til å gå løs på de viktige problemene i samfunnet - hvis vi er enige om at et slikt folkestyre er et gode - er avhengig av en fri, reflektert og opplyst debatt. Og mediene kommer ikke unna at de hersker over de viktigste «arenaene» for en slik offentlig debatt. I en slik sammenheng synes jeg tendensen til å innelukke debatten om medienes samfunnsrolle burde bekymre både mediene selv og oss andre.

Feillesning

La oss se på noen andre eksempler på redaktørens framgangsmåte.

I ingressen tillegger Stanghelle meg den mening at «Den norske Lægeforening er den faglige uansvarlighets fremste representanter». Det eneste han kan bygge dette på i min bok, er et avsnitt på side 217, hvor jeg henviser til en debatt fra 1988 om legemangelen i distriktene, der legeforeningen hevdet at legedekning var statens ansvar, ikke legeforeningens, og at legene måtte ha frihet til å etablere seg hvor de ville. I tilknytning til dette skriver jeg: «Men mange mente at det ikke gikk an å fraskrive seg ansvaret på denne måten når staten hadde tildelt legene et privilegium - eneretten til å drive legepraksis. Kunne man sitte med et privilegium uten å påta seg plikter?» Dette er noe helt annet enn en påstand om at legeforeningen «er den faglige uansvarlighets fremste representanter», et utsagn som jeg i sin generelle form oppfatter som absurd. Det overrasker meg at Dagbladets sjefredaktør ikke har oppfattet at dette dreier seg om ett eksempel på et mer generelt problem - hvordan samfunnet og ulike samfunnsgrupper håndterer forholdet mellom privilegium og forpliktelse.

Et annet sted skriver Stanghelle: «Edgeir Benum opplever et samfunn i forvitring, der de rettferdige er få og utvalgte. Bare «lærere, sykepleiere og sosionomer fremmet også andre interesser enn sine egne»». Denne gjengivelsen er direkte gal. Det jeg gjør på side 223, er å nevne disse gruppene som eksempler på at bildet av et samfunn i forvitring ikke kan oppfattes som entydig. Som eksempler blant andre eksempler, men som Stanghelle har løsrevet sin gjengivelse fra. Både hans påstand om at jeg entydig finner et samfunn i forvitring og påstanden om at jeg finner at bare sykepleiere, lærere og sosionomer er «rettferdige» (hva nå det måtte bety), er gal.

Dobbeltrolle

I et tredje eksempel påstår Stanghelle at jeg oppfatter vitenskapsmenn som «uhyggelige». Leser man boken i sammenheng, er imidlertid ett av de gjennomgående temaene vitenskapens dobbeltrolle - som problemløser og som problemskaper. Denne dobbeltheten er velkjent og anerkjent av svært mange vitenskapsfolk. I avslutningskapitlet - der det mye dreier seg om moralske dilemmaer - er det kanskje ikke så unaturlig at det er de dilemmaene også vitenskapen reiser, som kommer sterkest fram. Stanghelles overhøvling av meg knytter seg imidlertid mer spesielt til det jeg sier om bio- og genteknologi. Han mener det er «nesten grotesk» når jeg refererer oppfatninger om at spørsmålet om det å tillate abort på grunn av Downs syndrom er en sortering «av prinsipielt samme art som den nazistene stod for?» Igjen står dette hos meg i en sammenheng hvor både farer og muligheter knyttet til bioteknologien omtales, og hvor det etisk vanskelige ved å bestemme grensene for genetisk forskning og for bruken av forskningsresultatene framheves, i tråd med den seriøse debatt som har gått om dette.

Et fjerde eksempel er at Stanghelle opererer med billedtekster hvor han tillegger meg det synspunktet at formannen i grafisk klubb i Aftenposten er «versting» og kringkastingssjefen er «useriøs». Dette er feilaktig. Jeg har ikke foretatt noen rangering av «verstinger». Jeg har nevnt den grafiske klubben i Aftenposten som et eksempel (igjen blant flere) på yrkesgrupper i posisjoner som gjorde det mulig for dem å presse hardt og få gjennomslag for egne interesser, og hvor solidariteten med andre grupper ikke var lett å se. Jeg tror ikke dette synspunktet er så sensasjonelt. Når det gjelder kringkastingssjefen, har jeg ikke sagt noe om hans seriøsitet. Jeg har i behandlingen av medieutviklingen i 1980- og 1990-årene påpekt at resultatene kan oppfattes som tvetydige - på den ene siden en utvikling mot større mangfold, på den andre siden de store selskapenes utvikling mot et felles underholdningspreg - en utvikling heller ikke NRK har vært uberørt av. At det å påpeke denne dobbeltheten skulle innebære at man anser hele NRK - enn si kringkastingssjefen - som useriøs, er en tankegang som er meg nokså fremmed. Jeg har for øvrig heller ikke sagt at oppløsningen av NRK-monopolet har «ført til» en bestemt utvikling, slik Stanghelle vil ha det til. Like gjerne kan det være at de muligheter som ble gitt, ble utnyttet i bestemte retninger, og ikke i andre. Like lite kan jeg se hvordan redaktøren har dekning for å si at jeg lengter tilbake til fjernsynets barndom.

Flere feilgjengivelser kunne nevnes, men dette får være nok.

Samtidspessimisme?

En av Stanghelles hovedpåstander er at jeg som forfatter av dette bindet er en «samtidspessimist» som ser med «personlig forakt og fortvilelse» på sin samtid og med frykt på framtiden. Igjen feilaktig oppfattet og gjengitt. Og det som gir grunnlag for ikke å havne i pessimisme, er blant annet at historikeren gjør det Stanghelle mener han ikke burde gjøre - trekke et noe lengre historisk perspektiv helt opp mot framtiden.

Det bindet i sin helhet handler om, er på ett plan oppløsningen av det klassiske industrisamfunnet, samtidig som vi i dag ikke kan se klart konturene av en ny samfunnsform som skal avløse det. Dette innebærer også i en viss forstand forvitring eller oppløsning av mange strukturer, lojalitetsbånd og fellesskap som var typiske for det klassiske industrisamfunnet. Stanghelle forveksler det å påpeke slike oppløsningsprosesser med framtidspessimisme, på samme måte som han forveksler det å påpeke etiske dilemmaer med moralisme. I et lengre historisk perspektiv er det imidlertid ikke noe oppsiktsvekkende at en samfunnsform går i oppløsning. Det hører tvert imot med til historiens klassiske temaer hvordan samfunnsformasjoner avløser hverandre. Oppløsningen av en samfunnsform kan nok skape fortvilelse, men den historiske erfaring tilsier at den samtidig gir opphav til forhåpninger og til oppkomsten av nye lojaliteter og fellesskap.

I dette siste kapitlet trekker jeg da også linjen tilbake til den forrige store samfunnsovergangen - den som i Norge kom for om lag 100 år siden - da et framvoksende industrisamfunn for alvor utfordret det gamle bondesamfunnet. Jeg stiller spørsmål ved om følelsen av samfunnsoppløsning eller av pessimisme var mindre den gangen enn den er i den overgangstiden vi nå etter alt å dømme står oppe i. Og min konklusjon på dette punktet er slik: «Sannsynligheten taler for at det ut av den oppløsningen som har fulgt også dette skiftet (det vil si det vi nå står oppe i - forf.s anm.), vil komme sosial omgruppering og nye fellesskap.» (s. 225). Er dette framtidspessimisme? En viss bekymring kanskje, men også fortrøstning, og slett ikke fortvilelse.

De aller siste setningene i boken betoner nettopp menneskets muligheter: «Den som vil bygge det tredje årtusen ved å forlenge fortiden eller nåtiden inn i fremtiden, vil mislykkes, og prisen kan bli høy. Den som i lys av de nye utfordringene vil - og kan - velge en ny kurs, har større sjanse for å lykkes. Ingen kan benekte menneskets evne til omstilling, heller ikke dets evne til bevisste valg.»

PROFESSOR: Edgeir Benum mener seg feillest og mistolket av Dagbladets sjefsredaktør.