PÅVIRKER: Magne Lerø gir redaktør-kollega Harald Stanghelle diagnosen «temporær medial politisk hang up». Her er Stanghelle og andre pressefolk utenfor rettssalen i Oslo tinghus. Kronikken er en omarbeidet versjon av en kommentar i Ukeavisen Ledelse.
PÅVIRKER: Magne Lerø gir redaktør-kollega Harald Stanghelle diagnosen «temporær medial politisk hang up». Her er Stanghelle og andre pressefolk utenfor rettssalen i Oslo tinghus. Kronikken er en omarbeidet versjon av en kommentar i Ukeavisen Ledelse.Vis mer

Stanghellianismen

Harald Stanghelle har vrangforestillinger om de som ikke ser verden med hans politiske briller.

Etter at Harald Stanghelle må ha ytret seg nærmere hundre ganger om 22. juli, virker det som om han har «ment seg inn» i diagnosen temporær medial politisk hang up. Stanghelle begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps og som NRKs mest benyttede kommentator.

I 1995 ble han ansatt som sjefredaktør i Dagbladet for å føre Arve Solstad sterke kommentatorarv videre. I Aftenposten forsøker han å kombinere Dagbladets intellektuelle, maktkritiske kommentartradisjon med bestrebelsene på å virke samlende, som representant for «det store vi». Dagbladet står i en «hugge til»-tradisjon, mens den utflyttede tanta i Akersgata fortsatt kan kunsten å legge seg i et «på den ene, på den andre siden»-modus.

I sin dekning av 22. juli har Stanghelle kombinert disse tradisjonene. Han bestreber seg på å skrive klokt, samlende og avklarende, endatil følsomt. Det er liksom Aftenposten som er best på å fortelle hvordan ting egentlig henger sammen og hva man til slutt tross alt må ta mest hensyn til. Men til tross for Stanghelles bestrebelser på å virke objektiv, har han i praksis spilt rollen som en aktør i kampen for at Anders Behring Breivik skal regnes som tilregnelig og dømmes til straff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stanghelle har ved flere anledninger med rette fremhevet pressen avgjørende rolle i denne saken. Uten pressen hadde ikke to nye psykiatere og et kobbel observatører blitt satt på Breivik. Påtalemaktens øyne skal ha blitt blindet av to psykiatere. Pressen med Harald Stanghelle i spissen har fortvilet forsøkt å åpne dem. Det gikk ikke. Nå er det opp til dommerne. De har fått en klar bestilling fra folket, politikere og pressen.

Hvis det skulle ende med at massemorderen blir kjent tilregnelig til slutt, sørger vel Norsk Presseforbund for at det blir avduket en minneplate med navnene til Harald Stanghelle og Anders Giæver i VG på et egnet sted der mediefolk ferdes.

Da det ble kjent at aktoratet ikke mente det var nødvendig å oppnevne to nye rettspsykiatrisk sakkyndige, skrev Aftenpostens rettskommentator Inge D. Hansen at det var greit, for det var reist nok tvil til at Breivik ikke ville bli dømt til straff. Han forsøkte å forklare hvorfor jusen er som den er. Siden har vi ikke hørt mye til ham. Harald Stanghelle steg inn i spalten, tok styringen og innskrenket meningsmangfoldet.

Når man skal oppnå et bestemt resultat, er det viktig å rive ned autoriteten til de som mener noe annet enn en selv. De første som skulle diskrediteres, var to av våre fremste rettspsykiatere, Synne Sørheim og Torgeir Husby. Ettersom som de var pålagt å holde kjeft, ble det lett match. De neste som skulle tas, var Rettsmedisinsk kommisjon. De ble nærmest latterliggjort fordi de hevdet de var blitt avlyttet. NRK holdt kjeft og det ble etablert en forståelse om at de ikke våget å si de var uenige. I følge Stanghelle er kommisjonens autoritet så pass svekket at domstolen ikke bør legge vekt på at de har godkjent Husby/Sørheims rapport, men underkjent rapporten til Aspaas/Tørrisen. I aktors prosedyre fikk kommisjon sin oppreisning, og ble fremhold som en vesentlig kilde for den konklusjon påtalemyndighetene har trukket.

I rettssakens siste uke skeiet Stanghelle ut for alvor. Da kom han trekkende med et løsrevet sitat fra et intervju Torgeir Huseby kom med for noen år siden der han uttalte at «en person som er strafferettslig utilregnelig må framstå som åpenbart psykotisk for alle og enhver». Er dette et juridisk argument, et bevis for at Huseby er en surrekopp, forsnakket han seg i avisintervjuet eller har journalisten misforstått?

Stanghelle bruker dette som er retorisk grep rettet inn mot opinionen, en opinion Cato Schiøtz - som har ført flere saker for mediene og Norsk Redaktørforening - mener må få være tungen på vektskålen hvis retten er i tvil. Det minner litt om Dagbladet som tauet inn sin advokatforbindelse for å mene at Jonas Gahr Støre var inhabil. Schiøtz står ubehagelig nær pressen. To dager etter kom meningsmålingen som nå var beredt grunnen for. 75 prosent mener Breivik er tilregnelig og 10 prosent mener han er utilregnelig. Da burde saken være biff, i følge Schiøtz.

Magne Lerø er redaktør for Ukeavisen ledelse. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
Magne Lerø er redaktør for Ukeavisen ledelse. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX Vis mer

Stanghelle kunne ellers fortelle at den slags merkelig adferd som moren til Breivik hadde observert, sannsynligvis ikke var noe annet en hverdagskonflikter som lett oppstår når tredveåringer flytter i hus med mamma igjen. Husby og Sørheim, de eneste som har snakket med henne, må ha misforstått. Psykiatere er da ikke guder, må vite.

Stanghelle ga seg også den spekulative retorikken i vold. Han mener at «hvis terroristen hadde vært en islamist på ville veier, hadde vi neppe forsøkt å forstå ham med et kobbel psykiatere som sjelstolkere». Da hadde vi umiddelbart forstått at det dreide seg om fanatisk ekstremisme og religiøs-politisk villfarelse. Men siden Breivik kommer fra et småborgerlig hjem på Skøyen, klamrer vi oss til psykiatrien som en naturlig vei til forståelse».

Var det altså en muslim som hadde blitt fremstilt for Husby og Sørheim, ville de altså begynt å lese om terrorister og ikke vært særlig opptatt av diagnoseskjemaene. Eller Stanghelle mener kanskje at retten ikke ville brydd seg med å oppnevne psykiatrisk sakkyndige i det hele tatt?

Hvor tar han det fra? Fra sin egen vrangforestilling om at de som ikke ser verden med den slags politiske briller han har sett verden med så lenge han har kunnet traktere en skivemaskin, og da var han ikke gamle tassen, de ser ikke verden slik den egentlig er. Det er den politiske forståelsesrammen som er rett. Basta. Aspaas og Tørrisen forsøkte å bygge bro mellom politikk og psykiatri. Deres diagnose står ikke spesielt sterkt.

Etter aktoratets prosedyre kunne Stanghelle fortelle at «aktoratet bygger sin straffepåstand på tiltroen til to psykiateres kliniske skjønn. Slik gjøres to psykiatere til dommere uten kappe». Mitt rene spekulasjon er at Inge D. Hansen ristet oppgitt på hodet.

Stanghelle ikke alene om å bli fanget av sitt inderlige ønske, for ikke å si krav, om et bestemt resultat. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit skriver at aktorene er så åpne om sin tvil at det «nesten kan virke som om de håper at dommerne kommer til motsatt konklusjon». Tror hun det er slik at Svein Holden og Inga Bejer Engh på kammerset snakker om at de håper Breivik blir dømt til straff, slik at det blir klart for alle og enhver at de har tatt feil? Dette er retorikk, et forsøk på å dikte opp virkelighet. Skartveit har da ikke evner til å lese hva andre tenker. Det er det Breivik som mener han har.

Med i gruppen selvoppnevnte skarpsynte hører også Per Egil Hegge som skriver i Dag og Tid at «barske teikn tyder på at det skal mykje til før den eine av dei to domarane, Arne Lyng, går med på at attentatmannen ikkje er tilregnelig». Hegge har et skarpt blikk, men det kan jo være han også har fått øye på det han helst ville se.

Kronikken har tidligere stått på Lerøs blogg