Stanken av fin litteratur

Er du beboer i området rundt Drammensveien 99, bør du vite bedre enn å ettermiddagslufte nyfriserte Chappy der i ettermiddag.

Rever på oppdrettsfarmer kan bli så skadet av skarpe skudd og sterk flydur at de spiser opp sine avkom. Små Frogner-voffer kan bli mentalt ødelagte av langt mindre enn å se Kjell Askildsen kveile seg som en rusten spiker ved et rødvinsflekket bord, høre en T-skjortet poet hvisle stille om noens geni eller bivåne at Herbjørn Sørebø ikke drikker i det hele tatt. Inne i hagen tygger ikke ulvene på barna sine. Vi sluker dem hele og raper høyt etterpå.

Jeg har opplevd å få ta kakestykket etter Jostein Gaarder, and man _ that was something. Jeg har forsøkt å sjekke opp ei søt dame som het Elfi med den litterært innsiktsfulle replikken «du heter jo det samme som dattera til Harald Sverdrup!», hvorpå hun opplyste at hun var nettopp det.

Jeg har vært knust under Salman Rushdies øyelokk, Arjas friske barm og politifolkenes tilstedeværelse, men det var før. Nå er William trygg for alt annet enn bransjeavtalen, og står skolegutt der grusgangen slutter mens folk forsvinner bak ham med et golden handshake i minneboka og eimen fra de grønne tørrdassene begynner å sige inn over selskapet.

,øDe to siste åra har jeg måttet låne mellom to og firehundre kroner av VG's Kristine Brunmark til nachspielet, men før vi kommer så langt skal vi se at Kjell Bækkelund ikke håndhilser i år heller. Når du tror han ser deg i øynene, speiler han seg i pupillene dine og strekker fram en hånd bestående av fem slappe grillpølser. Han klipper fingrene dine mens han passer på å skumpe borti et glass slik at en av årets litterære debutanter får ødelagt jakken sin. Men debutanten er beæret over dette magiske ølskvulpet utløst av Bækkelund, den overdimensjonerte rakkerungen som rapper en neve peanøtter og topper det med en jordbær fra dessertbordet, som ennå ingen har våget røre. Eystein Eggen svømmer rundt i folkemengden og sjikanerer dem som vil høre, gjerne folk han ikke har møtt før, men de kjenner ikke igjen dette årehundrets mest berømte eks-svigersønn, Mykles må vite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Harald Rosenløw-Eeg i skinnbukser gjør kameratslig V-tegnet mot en Arne Berggren som er i ferd med å bli mer og mer lik Jan E. Hansen av utseende. En mobiltelefon ringer, og en forlagsdame går alpint gjennom mengden for å finne en av forfatterne sine. Radio 1 i Bodø har klart å trenge inn i jetset-hagen til William Nygaard.

Mobiltelefonen lander på rekka til Anne Karin Elstad, som smiler høflig når Edvard Hoem forteller om seg selv, språket sitt, om Jesus, seg selv igjen, Shakespeare og sitt tredje ekteskap: Alt henger i hop på en hagefest, og du ser ingen linjer før du neste år blir minnet på at du mistet dem allerede ved 17-tida på samme tid i fjor.

,øDer står treet Gert Nygårdshaug kan klatre opp i, og holde selskapet i ånde med en perlerad av både besvergelser over norsk litteratur og kjærlighetserklæringer til samme bissniss. Jan Kjærstad er mafia-glad, livredd for at noen skal oppdage at forlaget gir ham spesialbehandling; en flaske whisky står hvert år klar til ham. Du smiler slesk i alle retninger og tørker fråde av leppene.

Du leter etter et sted å spy og tror du har funnet ei fin tue i utkanten av hagen, men nei; det er håret til Dag Solstad, og du holder deg fast i benken mens kloden snurrer stille rundt. Du ser nettopp Jan Kjærstad stå i svarte dongeribukser og leke beskjeden. Munnen hans skjærer ut til venstre i et smil og dulter Ketil Bjørnstad i ryggen, mannen som må bøye seg ned for å snakke med alle. Disse «alle» er nødt til å skrike høyt, for både Tron Øgrim og Herman Willis står i nærheten og brøler høyt om sin egen fortreffelighet. Øgrim med hendene langt inne i stoffet på en sommerkjole, hvis eier bare synes det er ålreit én gang i året. Willis kontrollerer at det altfor dyre slipset han har svindlet til seg fra en annen kollegas forskuddsfest sitter rocka skeivt, han nekter å bære slipsknute a-la Rune Gerhardsen, også kjent som ei tilstrammet synkemine ved den tredje åpne skjorteknappen.

,øEt sukk jager gjennom et av langbordene når Åse Kleveland skrider over plenen. Noen undrer seg på hvorfor hælene ikke sitter fast i kutråkket, kanskje aller mest en kjent rockjournalist som befinner seg på bakkenivå og tror han leter etter et armbådsur. Det legendariske utropet «nåerjegdritingsnå» seiler ut fra den gribbete kroppsinnretningen, og kameratene vet at det var leggetid for minst to runder siden. De ruller ham inn under dessertbordet slik at Kristian Ottosen slipper å se begredeligheten når han passerer på vei mot en sjømannshilsende Jahn Otto Johansen.

Alarmen går rett over Barne-TV-tid. At Aschehoug ikke kunne vite bedre (det er pinadø ikke rart at folk ikke leser bøker). SLUTT PÅ ØLET! En ikke alt for søt servitør, håndplukket for at ikke Tron Øgrim skal få lyst på henne og lage kø ved disken, smiler beklagende og åpner demonstrativt opp kranen.

,øFatet smeller, slangen bulker seg, og er du rask nok, rekker du å kaste kjeften under kranen og få den siste bobla før du for syns skyld ber om en Farris. Hvis ikke Aftenpostens nye gerilja av kultur-babes har vært der før deg for å hente øl til den sent ankomne sjarmør, Jo Nesbø.

Øynene dine farer langs bordene etter hensatte ølglass. Du nærmer deg Nils Johan Ringdal, for du veit at han er idrettsmann og drikker lite. I år er skjortestilen hans mer «løs Honolulu» enn Hawaii, og det ser latterlig ut å bare nippe rødvin med slike svære armer. Bak ham står det alltid øl, for det er så mange som vil hente øl til ham og få røverhistorier fra homolivet i San-Fran, og DER ser du glasset stå. Du sniker deg rundt en forlagskonsulent, får en poesidebutant til å skvette høflig unna, og DER har du hånda på glasset og Rita Westviks stemme i øret. Hun skriker «miin, miin øl din slyngel», du bestemmer deg for å være testosteronjypling og venter hanskene hennes rive av ørene dine, men det skjer ikke fordi du har klart å gjemme deg bak ei bjørk og du kjenner at du må spy igjen. Du finner ei ny grå og mosemyk tue. Denne gangen er det håret til Edvard Hoem. Du lar det være, sjangler ut og møter Rita som opprøres over at vi ikke lenger har middelalderens høflighetsnormer, men

hva faen gjør hun her, egentlig?

For å være sikre, setter vi ut et rykte om at det er nachspiel i baren på Kastanjen som gjelder, men vi holder hele tida et halvt øye med Kanonene. Hvor går de? Hvor står de? Når som helst nå kan en av De Fire Store reise seg, slå i glasset med salatgaffelen han likevel hadde tenkt å rappe og utrope «I'm the greatest writer in the world» eller «død over arbeiderlyrikken».

,øSå raver vi åndelig videre og tenker at utenfor porten sitter nok litteraturstudentene fra Bø med store øyne, underholdt av Halvor Fosli og alt som har skjedd innenfor gjerdet. Men det gjør de ikke, vi river med oss et par bilspeil på veien mot Kastanjen og Kunstnerens Hus og ser en selvsikker, liten Chappy forsøker å holde igjen en vettskremt hundeeier og nabo. Vigdis Hjorth bøyer seg ned for å klappe hunden, og flere av oss tenker at hun kommer til å skrive om denne rørende opplevelsen i sitt neste store romanverk.

I kveld får jeg juling.