Det er tragisk at den norske regjeringa har bestemt at Norge skal delta i bombekrigen mot Libya. Denne beslutningen må omgjøres snarest. Bombing bidrar ikke til å trygge situasjonen for den libyske sivilbefolkningen, men tvert imot til å forverre den. I stedet bør det innføres umiddelbar våpenhvile og forhandlinger mellom Kadhafi-regimet og opprørsledelsen i Benghazi, med mekling i FN-regi. Målet må være å få Muammar Kadhafi til å oppgi makta og legge til rette for reelle demokratiske valg ved å gi Kadhafi en reell retrettmulighet.

De statene som har vært pådrivere for igangsettelse av den pågående militæroperasjonen har vært konsekvent avvisende til alle internasjonale framstøt for en forhandlingsløsning, seinest da dette ble fremmet av Russland under forhandlingene om den siste resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Samtidig er det påfallende at de statene som har ivret mest for militær intervensjon i Libya, ellers har vist seg som de mest konsekvente motstanderne av demokrati og menneskerettigheter i den arabiske verden.

Frankrike, som startet bombekampanjen, tilbøy Tunisias mangeårige diktator, Zine El Abidine Ben Ali, soldathjelp for å slå ned opprøret i en tidlig fase. Heldigvis valgte Ben Ali å takke nei til tilbudet og reiste i stedet i eksil. Frankrike er også en nær alliert av militærdiktaturet i Algerie, som er på høyde med Kadhafi-diktaturet i forhold til forfølgelse, fengsling og tortur av opposisjonelle.