Stans statlige drap

Denne uken markerte Europarådet den første europeiske dag mot dødsstraff. Siden 1997 har Europarådet utgjort en de facto dødstraff-fri sone. Hvorfor trenger vi likevel en Europeisk dag mot dødsstraff? Fordi vi trenger sterke og hørbare stemmer for å avskaffe denne straffemetoden for alltid.

Antallet land som avskaffer dødsstraff øker år for år. I 2007 er tallet på land som avstår fra bruk av dødsstraff steget til 146 land. Samtidig synker tallet på land som fortsatt åpner for dødsstraff i lovgivningen. Det er gledelig. Tallene viser imidlertid en annen, og mer nedslående, bevegelse: det samlede tall for henrettelser stiger.

I 2006 ble minst 5.628 henrettelser gjennomført i 27 land. Tallet tar utgangspunkt i et anslag om 5.000 gjennomførte henrettelser i Kina. Vi har grunn til å anta at tallet er langt høyere. I flere land både i Asia og Afrika øker tallet på henrettelser. For få dager siden kom meldingen om at Afghanistan for første gang på tre år har henrettet 15 mennesker ved skyting.

Oversikten viser at det fortsatt er 11 såkalte liberale demokratier som fastholder dødsstraff. I fem av disse, blant annet USA og Japan, ble det i 2006 gjennomført 64 henrettelser.

Statistikken gir en indikasjon. Men mørketallene er store. Russland dømmer ikke til døden. Men mange menneskerettighetsorganisasjoner peker på at det forekommer summariske henrettelser før domstolene sår sagt sitt, som i Tsjetsjenia.

I noen land gjennomføres henrettelser til offentlig «forlystelse» – og avskrekking. I Iran brukes heisekran i stedet for galge. Døden skal inntreffe ved kvelning og ikke ved nakkebrudd. Den dømte skal kjenne døden komme – og folket skal være vitne til dødskampen.

Andre land fastholder henrettelse som straff, men går langt for såkalt å "humanisere" avlivning av mennesker. I USA ble henrettelse ved gift innført på 70-tallet for å imøtekomme kritikk mot bruk av strøm, henging og gass som mange anså som inhumant. Indonesia går nå fra bruk av skyting til bruk av giftsprøyte.

Men kan man humanisere dødsstraff? Amnesty International og andre har i lengre tid påpekt at henrettelser ved gift i mange tilfeller tar atskilling lenger tid enn antatt og at det også kan være en svært smertefull henrettelsesmetode. I Florida avdekket obduksjon at en henrettelse tok 34 minutter og medførte brannskader på den dødsdømtes arm fordi giften var blitt injisert i muskelvevet og ikke i venen. Selv en «medikalisert» henrettelsesmetode viser seg å kunne innebære store smerter og en grufull, langsom død.

På denne bakgrunn har USAs høyesterett nylig besluttet å ta spørsmålet om lovligheten ved bruk av giftinjeksjoner opp til vurdering. Det sender signaler. En rekke henrettelser er nå utsatt og stater som Alabama og California har innført midlertidig moratorium. Denne utviklingen gir oss grunn til å håpe at vi nå er vitne til starten på slutten for dødsstraff i USA. Det er sterke tilhengere av dødsstraff i USA. Men ikke noe sted er det sterkere motstandere heller.

Bruken av dødsstraff og henrettelser bør bekymre oss alle. Først og fremst fordi vi ikke kan akseptere at mennesker i 2007 avlives etter dom. Respekten for menneskerettighetene og individets ukrenkelighet er bærende prinsipper for vårt samfunn.. Dødsstraff bryter med disse prinsippene og er i seg selv inhumant. Stater skal ikke avlive for å straffe eller hevne.

Hva kan vi gjøre? Det er ingen tvil om at en sterkere opinion har betydning, og mange organisasjoners arbeid mot dødsstraff fortjener ros. Norge har arbeidet mot dødsstraff i mange år. I denne regjeringens plattform slår vi fast at arbeidet mot dødsstraff skal prioriteres.

Arbeidet må håndteres både helt konkret gjennom å følge enkeltsaker og på et prinsipielt politisk plan. Når vi får kjennskap til planlagte henrettelser, særlig i saker som gjelder mindreårige eller psykisk syke eller der henrettelsen skal skje på en særskilt grusom måte (som ved steining) protesterer vi – alene eller sammen med EU og andre likesinnede – overfor ansvarlige myndigheter. Dette gjør vi overfor en rekke land, inkludert Iran, Jemen, Nigeria og USA. Senest denne uken protesterte vi sammen med EU i både Kabul og Teheran. Vi har tro på at slike protester nytter – og uansett utfall i den enkelte sak mener vi det er viktig å opprettholde et synlig press. I noen saker vet vi at slikt press har bidratt til å redde liv.

Målet må være total avskaffelse av dødsstraff. For å oppnå dette må vi være beredt til å ta flere skritt. I disse dager arbeider vi sammen med en bred allianse av land for å skape enighet i FNs Generalforsamling om et globalt moratorium på dødsstraff, det vil si skrittet før totalt forbud, at stater som har åpning for dødsstraff binder seg til ikke å praktisere. Det er avgjørende å skape en plattform av flest mulige stater fra ulike deler av verden som er villige til å slutte seg til et moratorium.

Om noe land skulle kunne argumentere for dødsstraff fra et gjengjeldelsesmotiv, skulle det være Rwanda etter grusomhetene under folkemordet på 1990-tallet. Men Rwanda har valgt en annen vei. Tidligere i år avskaffet Rwanda dødsstraff. Under et møte om innføring av et moratorium mot dødsstraff i New York i september fikk jeg ordet etter Rwandas utenriksminister. Jeg fikk anledning til å gi ros til det motet som ligger bak et slik vedtak. Rwandas avgjørelse fjerner også et viktig hinder for utlevering av mulige deltakere under folkemordet til Rwanda for rettergang. På denne måten bidrar avskaffelsen av dødsstraff til at Rwanda selv kan skape rettferdighet etter fortidens forbrytelser.

Symboleffekten av Rwandas beslutning er stor, ikke minst overfor land som nylig har opplevd store konflikter og har en befolkning traumatisert av vold og overgrep. De største skrittene på veien mot en verden uten statlig sanksjonerte drap tas ikke av land i vesten, men av land der rettsstaten enda er under utvikling og der befolkningen først og fremst forbinder maktutøvelse og straff med vold. Rwanda har tatt et slikt stort skritt. Vårt håp og mål er at andre land vil følge etter.