Star Wars 2

«For det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen kommer de amerikanske planene mildt sagt ubeleilig.»

I et kompromiss med republikanerne i den amerikanske kongressen lovfestet president Clinton i april 1999 en amerikansk politikk om «...så snart som teknisk mulig å innsette og ta i bruk et effektivt nasjonalt rakettforsvar, i stand til å forsvare USAs territorium mot begrensede angrep med ballistiske missiler».

Kompromisset var det første viktige steget mot et nasjonalt skjold mot fiendtlige raketter, tanker som under Reagan-æraen var kjent under Strategic Defense Initiative (SDI), eller på folkemunne bare som «Star Wars». Tidlige versjoner av SDI-programmet forestilte et rombasert forsvarssystem mot omfattende rakettangrep (fra Sovjetunionen), men det hele viste seg for dyrt og teknisk usikkert. Sammenlignet med Reagans drøm om et uovervinnelig romskjold, er Clintons planer beskjedne: Forsvar mot et begrenset antall raketter fra «røverstater» som Nord-Korea og muligens Iran og Irak. Tankegodset fra de tidligere Star Wars-drømmene er imidlertid åpenbart.

Det andre steget mot et National Missile Defense (NMD) system ble tatt oktober 1999, med en vellykket nedskytning av en innkommende testrakett over Stillehavet. 19 tester er planlagt før systemet forventes operativt i Alaska mot slutten av år 2005. 10,5 milliarder US dollar har blitt avsatt til systemet, men summen forventes å øke med minst 3 milliarder før den første fasen er avsluttet.

Det amerikanske forsvarsdepartementet har allerede planene klare for nye trinn. Antallet bakkebaserte interseptorraketter skal økes sammen med et større antall radarer, og rombaserte sensorer skal tas i bruk for å øke kapasiteten til systemet. Men kostnadene er formidable, og før et nasjonalt rakettskjold kan bygges, må nye beslutninger om finansiering tas. En uavhengig ekspertgruppe satte dessuten nylig spørsmålstegn ved i hvilken grad systemet er teknisk mulig med de planer for progresjon og gjennomføring som nå foreligger. Det innenrikspolitiske presset for et nasjonalt forsvarsskjold er likevel svært sterkt.

Det nye rakettskjoldet vil krenke ABM-avalen (Anti-Ballistic Missile Treaty), en avtale mellom Sovjetunionen og USA fra 1972, om begrensninger i landenes anti-rakettforsvar. Avtalen forbyr nasjonale forsvarssystemer, men tillater USA og Russland å bygge mindre, regionale skjold for enten å beskytte sine respektive hovedsteder eller noen av utskytningssiloene for interkontinentale missiler. Avtalen begrenser også hvor mange missiler som kan inngå i systemene og innenfor hvilke områder de tilhørende radarsystemene kan lokaliseres, alt for å hindre komplette nasjonale systemer og ukontrollerte rustningskappløp. USAs første system, opprinnelig lokalisert i Dakota, oppfylte betingelsene i ABM-avtalen, men ble tatt ned etter bare måneders drift, sannsynligvis på grunn av tekniske begrensninger. Et russisk system er installert omkring Moskva. Systemet er visstnok fremdeles operativt, men blir ikke gitt høye odds av vestlige sikkerhetseksperter.

USA (og Russland) står nå overfor to alternativ. Enten å reforhandle ABM-avtalen eller å trekke seg fra denne. Konservative amerikanske krefter ønsker avtalen død og begravet for å fjerne alle hindere mot alle typer forsvarssystemer som USA måtte ønske for å «sikre sin nasjonale sikkerhet». En slik isolasjonistisk linje er blitt kritisert av europeiske toppledere, som også ser en fare i at øvrige NATO-land vil bli framtidige, attraktive mål for Russland, i takt med oppbygningen av «Fortress USA».

Systemet, slikt det nå er planlagt, vil være hjelpeløst mot et massivt angrep fra Moskva. De russiske reaksjonene har likevel vært sterke. Russerne frykter videreutviklede og mer avanserte systemer som kan møte et stort antall raketter, og som reduserer landets tilbakeslagsevne. Russerne tror heller ikke på den amerikanske begrunnelsen om å beskytte seg mot angrep fra Nord-Korea: Amerikanske radarer og sensorer vil raskt detektere hvor innkommende raketter kommer fra. Gjengjeldelsen vil sannsynligvis være voldsom og ødeleggende, noe som avskrekker slike forsøk, heter det fra russisk hold.

Jeltsin har ved flere anledninger tordnet mot planene og hevder at Russland igjen vil modernisere sine kjernevåpenstyrker. Han har dessuten framholdt at et NMD-system vil ha «alvorlige konsekvenser for hele rustningskontrollprosessen». I klartekst innebærer dette sannsynligvis at russerne definitivt skrinlegger ratifiseringen av START II, og at de kan komme til å sette kroken på døren for framtidige nedrustningsavtaler som START III og START IV.

På tross av en viss bekymring også på amerikansk side med hensyn til pågående og framtidige nedrustningsforhandlinger, er mange optimistiske når det gjelder en russisk aksept for endringer av ABM-avtalen. USA kan for det første helt enkelt trekke seg fra hele avtalen, og i fred og ro utvikle sitt nasjonale system. Videre spekuleres det i om ikke også Russland innser fordelen av framtidige rustningsavtaler. Slike avtaler vil sette formelle tak på antall kjernevåpen, og således jevne ut ellers potensielle ulikheter. Mens russerne av tekniske og finansielle grunner kan blir tvunget til å redusere sine strategiske styrker, kan USA, økonomisk sett, opprettholde sine kjernefysiske arsenaler. En endring av ABM-avtalen har dessuten blitt knyttet til en fortsatt amerikansk finansiering av oppgraderingen av russiske systemer for tidlig varsling av innkommende (amerikanske) missiler. Disse systemene (satellitter og bakkeradarer) har forfalt drastisk det siste tiåret, noe som kan øke sannsynligheten for feiltolkninger, falske alarmer - og kjernevåpenutskytninger ved uhell.

Med sin begrensede strategiske slagkraft kan også Kinas tilbakeslagsevne virkelig bli svekket av et effektivt missilforsvar. Kineserne har følgelig motsatt seg planene og har også truet med å ruste opp sine strategiske kjernevåpen. Sammen med Russland fremmet Kina nylig en resolusjon til FN som fordømmer USAs planer og ber om at landet avstår fra å endre ABM-avtalen. Resolusjonen fikk overveldende støtte fra en rekke land når den var opp i FNs førstekomité i begynnelsen av november. Norge derimot, avstod fra å stemme for resolusjonen.

For det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikkespredning av kjernevåpen kommer de amerikanske planene mildt sagt ubeleilig. Etter et positivt gløtt i tiden rett etter den kalde krigen er nedrustningsforhandlingene nå preget av stillstand. Det har igjen blitt reist tvil om atommaktenes vilje til reell nedrustning. «Timingen» for reintroduksjonen av et nasjonalt rakettskjold viser bare hvor sterkt rent innenrikspolitiske hensyn rår i den amerikanske kongressen. Selv før kongressen vendte tommelen ned for ratifisering av Avtalen om fullstendig kjernefysisk prøvestans (Comprehensive Test Ban Treaty, CTBT), var russisk-amerikanske og kinesisk-amerikanske kjernefysiske relasjoner på et lavmål.

Rakner ABM-avtalen, er faren for nye strategiske rustningskappløp overhengende. Ennå har det ikke funnet sted formelle forhandlinger om endringer av ABM-avtalen, men argumentene for et nasjonalt missilforsvar er mange og sterke, sett med amerikanske øyne. For andre faller prioriteringene inn i en trend av økende amerikansk isolasjonisme, med mistro til internasjonal rustningskontroll, overdrevne beskyldninger om kinesisk kjernevåpenspionasje, og en generell forsvarspolitisk paranoia.