Starbucks i Warszawa

Etter at Starbucks hadde åpnet sin kaffebar, kunne jeg ikke annet enn å legge spaserturen min forbi den flere ganger bare for å studere sammenstimlingen av mennesker. Strategisk plassert som kafeen var, midtveis mellom universitetet og børsen, tiltrakk verdens mest kjente kaffemerke seg øyeblikkelig et velskodd og velbeslått klientell. Køene slynget seg rundt etablissementet og foran inngangsdørene. Langs gata i begge retninger hastet studenter i blå jeans og børsmeklere i mørke dresser av gårde, tydelig stolte og med et godt tak rundt de hvite begerne med den berømte grønne logoen.

Jo da, Starbucks har i sannhet inntatt Warszawa og Polen. Endelig. Produktet er kanskje i ferd med å gå ut på dato i USA, selskapet er ikke lenger profitabelt der. Børsverdien er nå bare en tredjedel sammenliknet med toppåret 2006. Det en gang så eksklusive imaget har bleknet på grunn av massivt overforbruk. (Etter å ha truet i meg det tynne skvipet som ble servert meg av en mutt servitør på flyplassen i Salt Lake City for noen dager siden, var det en lettelse å høre at Starbucks hadde besluttet å nedlegge 600 kaffebarer i USA.) Men her i Mellom-Europa har Starbucks’ inntog blitt møtt med uhemmet entusiasme, en entusiasme så stor at fenomenet krever en forklaring.

Starbucks-produkter har vært på markedet i de fleste byene i Polen i snart ti år. De tradisjonelle kafeene, de som serverer kaffe i kinesiske kopper, har eksistert i nærmere tre hundre år. Når man står og betraktet en lang kø av folk i 20-åra – som ser ut til å ha all verdens tålmodighet der de står og venter på at det skal bli deres tur til å betale dobbelt så mye for en kaffe som på et polsk utsalg på den andre siden av gaten – må man uvilkårlig spørre seg hva som ligger bak.

Svaret ligger delvis i magien rundt merkevarer og statussymboler, men også i de psykologiske følgene av kommunismens fall. Da McDonald’s etablerte seg i Warszawa tidlig på 1990-tallet, representerte det for mange også kapitalismens ankomst til Polen. Starbucks i Warszawa, i Praha i Tsjekkia (dit de kom for noen måneder siden) og muligens snart i Budapest (det lovte de for flere år siden), markerer Mellom-Europas innlemmelse ikke bare i kapitalismens verden, men også i det 21. århundres normsystem med vekt på det stilriktige.

Det markerer også et helt sett av økonomiske og psykologiske forandringer. Etter at innbyggerne i 50 år hadde blitt innprentet av sine politiske ledere at framtida deres lå i å jobbe på fabrikker eller i gruver, sikter unge og fremadstrebende polakker nå på helt andre typer jobber: I motebransjen, som jurister, innen data. Jobber med et tidspress som krever at kaffen ofte må drikkes mens de er på farten, men også jobber som gir dem nok fritid til å møtes på Starbucks og kanskje inngå lukrative avtaler der.

Mange har allerede nådd såpass langt. En sommer for noen år siden traff jeg en amerikaner som var ute på oppdrag for Starbucks på en strand i Polen. Han trålet de baltiske feriestedene for å finne ut om det var nok folk der som var villige til å betale tre dollar for en kopp kaffe. Tydeligvis var det det.

Og selv om du ennå ikke befinner deg på det tidsriktige økonomiske nivået, kan du i det minste late som på Starbucks. Hvis du fremdeles er student, eller nettopp har fått deg en jobb på børsen eller i motebransjen, har du kanskje ikke penger nok til å kjøpe deg designersko eller ny bil. Da må du antakelig nøye deg med mindre utskeielser, slik som en kopp kaffe til overpris. (En ungarsk venn av meg kan fortelle at ungarske skjønnhetssalonger av samme grunn tjener penger som aldri før.)

Og hvis du ikke har klart å skaffe deg et ordentlig bosted ennå, kan det være fristende å frekventere en attraktiv kaffebar. Her ser man virkelig beviset på hvor godt Starbucks’ filosofi er tilpasset Mellom-Europas kulturhistorie. På høyden av sin popularitet, nærmere bestemt på 1800-tallet, ble de berømte kaffehusene i Wien, Praha og Budapest hyppig besøkt av folk som bodde svært spartansk og derfor foretrakk å tilbringe tida i kaffehus som var like flott dekorert som overklassens salonger.

Herfra stammer oppfatningen av kaffehusene som tilholdssted for poeter, forfattere, anarkister og bohemer. Studenter av i dag tiltrekkes av dette. Og når det det gjelder børsmeklere og finansspekulanter, så er de rett og slett tilbake der de hører hjemme: Kaffehusene var et arnested for verdens aksjemarkeder; også kjøpmenn og spekulanter ble i de dager sett på som outsidere og tilbrakte mye tid på kafeer.

Man kan faktisk si at med åpningen av Starbucks Warszawa har kaffehusene fullført sin syklus. De ble unnfanget i Mellom-Europa der de bar i seg drømmen om et tilbaketrukket og luksuriøst liv uten tilbakeslag, landet så i Seattle der de ble til kaffebarer og tiltrakk seg kunder med en noe mer utvendig livsfilosofi med vekt på stadig framgang, og er nå tilbake i Mellom-Europa. Utseendemessig er de forandret, men de fyller stort sett den samme funksjonen: Sirkelen må regnes som sluttet for kaffehusene.

Anne Applebaum er spaltist i The Washington Post og Slate Magazine. Hun har skrevet bøkene «Between East and West: Across the Borderlands of Europe» og «Gulag: A History», som skaffet henne Pulitzerprisen i 2004.

Distribuert av The New York Times Syndicate.

Oversatt av Arne Stubberud