«StarCraft 2» var verdt å vente hele 12 år på

Aldeles fabelaktig - både alene og mot andre.

|||Jeg kan se for meg at det må være litt av en utfordring å lage oppfølgere, når du som utvikler har rykte på deg for å kun gi ut svært solide spilltitler.

Blizzard er notorisk kjent for å ikke gi ut spillene sine før de lever opp til høye standarder, i tillegg til å kansellere de titlene som etter hvert viser seg å ikke gjøre det - uavhengig av hvor store ressurser som har gått med til utviklingen.

Hva så når du skal følge opp selveste «StarCraft», kongen av sanntids strategi? Det er sikkert minst like utfordrende som å ta en pause fra spillet fordi du skal skrive en anmeldelse av det.

«StarCraft 2» plukker opp historien fire år etter hendelsene i «StarCraft: Brood War». Du følger Jim Raynor, stemplet som forræder og lovløs, i hans kamp for å styrte den manipulerende og tyranniske Arcturus Mengsk, som styrer en stor del av menneskerasen i verdensrommet.

Oppdraget utvikles etter hvert til å bli av enda større betydning, etter hvert som de to andre sentrale rasene, «Zerg» og «Protoss», blandes inn. I velkjent Blizzard- og Starcraft-stil er det hele mesterlig fortalt på høytidelig vis, ispedd en god del humor underveis. I tillegg er alt av grafikk og lyd så gjennomført og storslagent at det er til å bli rørt av.

Mesteparten av min fascinasjon for det originale «StarCraft» handlet likevel om flerspillerdelen, så jeg så for meg et ganske raskt hopp dit fra solo-opplevelsen i «StarCraft 2» også - noe jeg gledet meg til.

Men enspillerdelen er altfor engasjerende. Den er vanskelig å rive seg løs fra, og spiser opp dyrebar tid som burde brukes på å klekke ut strategier mot andre spillere.

Én ting er at oppdragene i seg selv faktisk er ordentlig varierte. I det ene øyeblikket må du samle ressurser og flytte basen din videre til neste mineralfelt så fort du kan, før den brennende planeten du er på svir av alt du har bygget opp. I et annet øyeblikk kjemper du frem og tilbake mot infiserte zerg-mennesker, som er stille om dagen og kommer ut i flokk om natten.

Det er oppriktig spennende å se hva neste oppdrag går ut på rent taktisk, og med fire forskjellige vanskelighetsgrader får man konstant satt strategimusklene sine på prøve.

En annen ting er at oppdragene ikke lenger bare er delt opp av små filmsnutter. Utenfor oppdragene befinner du deg på romskipet ditt, hvor du kan konversere med dine allierte, forske på ukjent teknologi, oppgradere styrkene dine, og gjøre et par skjebnesvangre valg underveis.

Valgene du tar åpner opp for et par forskjellige veier å gå, og oppgraderingene du gjør er permanente. Produserer du for eksempel gode, gamle stimpaks, vil soldatene dine automatisk ha evnen til å bruke de for resten av historiemodusen.

Resultatet er at i motsetning til altfor mange andre titler i sjangeren, føles ikke selve spillingen i enspillerdelen bare som en opplæring før man settes opp mot andre spillere. Den er aldeles fabelaktig i seg selv, satt sammen med den gode historiefortellingen.

Etter at Blizzard kunngjorde at tre forskjellige utgivelser ville utgjøre en «StarCraft 2»-trilogi, og at denne første delen kun ville ta for seg historien som angår Terran, altså menneskerasen, spredte det seg en naturlig skepsis blant tilhengere.

Det er ingen grunn til frykt lenger, for innholdet her er massivt og har godt med gjenspillingsverdi. Historien slutter på tilfredsstillende vis, og uten å røpe for mye kontrollerer man ikke bare Terran hele tiden, heller.

1

I flerspillerdelen likestilles derimot alle tre rasene. Her legges det ikke skjul på at denne oppfølgeren er bygget på originalens fundament. Det handler om store tropper, mikro- og makro-håndtering av de, og en nådeløs kamp om ressurser.

Og det fungerer fortsatt så voldsomt bra. Kanskje med unntak av «Street Fighter 4», vet jeg ikke om noe annet spill som får adrenalinet til å pumpe like mye som en intens flerspillermatch i «StarCraft 2». Enten man spiller en mot en, på lag mot datastyrte fiender, eller alles favoritt - alle mot alle med åtte spillere - byr det på nye situasjoner og solid action hver eneste gang.

En rekke nye og unike enheter per rase og et par nye taktiske elementer gjør også at det ikke bare kjennes som originalen i 3D. Og selv om det sannsynligvis vil komme en rekke oppdateringer for å justere den, virker balansen mellom rasene ganske god allerede.

Det er riktignok ikke alt som er like lett å sette seg inn i for nybegynnere. Heldigvis inkluderer spillet veldig bra match-making, som automatisk finner spillere på samme nivå, etter hvert som man viser hva en er god for.

Du kan til og med lagre og spille av alle kampene du har vært gjennom, og se en detaljert oppsummering av hendelsesforløpet, helt ned til tidspunktet motstanderen din bygde sin første zergling. Her kan man ofte finne informasjon om hvor noe eventuelt skulle ha gått galt, og studere seg frem til enda mer effektive strategier.

Til ekstra hjelp finnes det en del skreddersydde utfordringer man kan bryne seg på. Disse lærer bort en del triks, som for eksempel hvilke enheter som kontrer hverandre, mikro-håndtering av enhetenes unike ferdigheter, og hvordan man står imot et tidlig angrep.

Det kan kanskje virke noe avskrekkende å begi seg ut på flerspilling til å begynne med, spesielt dersom man er uheldig og støter på erfarne spillere i sine første kamper, men når man får satt seg inn i det og plasseres blant likestilte utfordrere, blir «StarCraft 2» etter hvert spillet som bare gir og gir.

Skulle man likevel ikke ha fnugg av lyst til å kjempe over nett, vil jeg fortsatt påstå at enspillerdelen rettferdiggjør kjøpet og vel så det - muligens selv for de som aldri har vært spesielt interessert i sjangeren. I tillegg kan man naturligvis sette opp lokale kamper kun mot datamaskinen, som har blitt en del smartere siden sist på de høyere vanskelighetsgradene.

Apropos belønning - spillet loggfører alle dine triumfer og er gjennomsyret av morsomme «achievements» å oppnå, som stolt kan vises frem via profilsiden din. Noen av de låser opp nye portrettbilder du kan sette ved siden av brukernavnet ditt, og ja, det er jålete, men det fungerer ypperlig som insentiv til å sette seg mål og utforske spillet på nye måter.

Blizzards nye brukergrensesnitt Battle.net 2.0 gir deg også muligheten til å sette sammen en liste med venner, som du kan invitere til spillergrupper og kommunisere med, uavhengig av hvilke moduser man er i. Man har til og med muligheten til å snakke med vennene sine i «World of Warcraft».

Battle.net setter imidlertid et par begrensninger jeg ikke er like begeistret over. For det første støttes det ikke onlinespilling på tvers av kontinenter. Dersom du vil spille med en kompis i USA, må du med andre ord kjøpe spillet på nytt, og registrere en amerikansk konto i stedet.

For det andre finnes det ingen støtte for spilling over lokalt nettverk. For min egen del går misnøyen med det mest på prinsipp, men i et spill med et så kompetetivt fokus er det synd at lokale turneringer ikke kan spilles uten å være avhengig av raskt nett og Blizzards servere.

Likevel er det umulig å bli sinna på «StarCraft 2» for noe som helst, når det er hele tolv år siden sist. At basisoppskriften for spillet fortsatt engasjerer på samme nivå når det gis ut i ny drakt nå, sier sitt om hvorfor dette har blitt et slikt fenomen. «StarCraft 2» er fortsatt «Starcraft», og godt er det.

Det er litt vanskelig å sette ord på hvor godt det er, egentlig. Siden replikken «Hell, it's about time» fra den første traileren er såpass oppbrukt nå, vennligst tilgi at jeg i stedet uttrykker min tilfredsstillelse på dette noe sjenerende viset: Aaaaaaahhhhh.

«StarCraft 2» var verdt å vente hele 12 år på