NYE TAKTER: Vasily Petrenko på Tsjaikovskij-prøve med Oslo-filharmonikerne denne uka. —Ikke så alvorlig, tungt og mørkt, dette er glad, livlig musikk, var en av korrigeringene hans som gikk ofte igjen. FOTO: TERJE MOSNES
NYE TAKTER: Vasily Petrenko på Tsjaikovskij-prøve med Oslo-filharmonikerne denne uka. —Ikke så alvorlig, tungt og mørkt, dette er glad, livlig musikk, var en av korrigeringene hans som gikk ofte igjen. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Starten på noe stort?

To Oslo-konserter og så på turné med påtroppende sjefdirigent Vasily Petrenko og stjernefiolinist Joshua Bell: Det sitrer igjen i Oslo-Filharmonien.

DET er novembermandag og Oslo-filharmonikerne er samlet til ettermiddagsprøve i Konserthuset. Stemningen er elektrisk. Ferdig stemte musikere har inntatt scenen og venter nå på gjestedirigenten, russiske Vasily Petrenko (35).

Den ekstraordinære nerven dirrer med god grunn. Petrenko, ett av de heteste navnene på det yngre maestrofirmamentet, overtar som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent fra høsten 2013, og forventningene er mildt sagt høye.

Og selv om det er lenge til 2013, er det nå det starter, det som mange håper og tror skal bli «Petrenko-epoken» etter mønster av «Mariss-epoken» fra 1979 til 2002.

ETTER konserter i Oslo torsdag og fredag, tar Petrenko med seg orkesteret på en kort turné til Berlins berømmelige Filharmonie søndag, Wien Konzerthaus mandag, Slovakias Nasjonalteater i Bratislava tirsdag og selveste Salle Pleyel i Paris onsdag. Repertoaret er det samme hele veien: ny norsk musikk representert ved Rolf Wallins «Act», det klassiske kjernerepertoaret ved Sibelius? fiolinkonsert med den amerikanske stjernen Joshua Bell som solist, og ikke minst Tsjaikovskijs fjerdesymfoni.

Den siste ringer en nostalgisk bjelle for Oslo-Filharmoniens fans: Tsjaikovskij-symfoniene var en av bærerakettene for orkesterets og Mariss Jansons? internasjonale opptur på 1980-tallet.

TRE OVER TRE. Petrenko ankommer. Skjorte, bukse, dirigentpinne og rett på dirigentpodiet med en sju sekunders hilsen som kommer til å bli stående som en klassiker:

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Good afternoon. Straight from Berlin. Landed an hour ago. Tchaikovsky!

Etter det åttende sekundet gjaller førstesatsens innledende hornfanfare og ei 95 minutter lang, hyperintens og til-minste-detalj-finpussende førsteøkt er i gang.

Etter en pause bærer det løs på samme måte, og det handler ikke om bedagelig støvtørking av den berømmelige Chandos-innspillingen med Mariss Jansons og orkesteret fra 1984.

—Det er en fantastisk innspilling som jeg har hørt mye på og hatt stor glede av. Den har holdt seg moderne helt opp til nå, men nå lever vi i en annen tid og jeg mener at musikk må spilles litt annerledes når tidene blir annerledes, sier Petrenko.

—I vår moderne verden går alt litt fortere, informasjonspulsen og tempoet i informasjonsflyten som omgir oss er kjempehøy, og derfor er det nødvendig å spisse symfoniene, faktisk all klassisk musikk, litt skarpere enn de gjorde på 1980-tallet. Klassisk musikk må spilles moderne på en måte som gjør at den gjelder her og nå.

—På prøvene arbeidet du knallhardt med dynamikk i alle ordets betydninger: volum, intensitet, stemninger osv?

—Vi må det! Dynamikk er en av de målestokkene som avgjør et orkesters klasse. Hvis avstanden mellom piano og forte er stor nok, kan du levere fantastiske resultater. Hvis alt ligger mellom mezzopiano og mezzoforte, er det hyggelig nok, men da gjør ikke musikken det samme emosjonelle inntrykket på publikum. Nå er ikke akustikken i Oslo Konserthus ideell for dynamikk, selv om den ikke er dramatisk dårlig, gir den en sitte-i-en-komfortabel-sofa-og-høre-på-musikk-følelse i salen, og jeg vil ikke at publikum skal komme til en komfortabel sofa når de skal på konsert. Sofaer er for dvd'er, på konsert skal det være litt adrenalin og løftet stemning fra første stund, og gjerne før det også.

- JEG har bare én strategi: Jeg vil at alle de orkestrene jeg arbeider med skal være verdens beste. Så får vi se hvor kjapt vi kan komme dit!

Petrenko levner ingen tvil om hvilke ambisjoner han tar med seg til Oslo som sjefdirigent. Hva slags repertoar skal han og Oslo-Filharmonien spille seg til verdenstopps med?

- Det skal vi ha møter om, men det vil bli et som er veldig balansert med musikk fra Mozart og Beethoven fram til uroppføringer av samtidsmusikk. Det blir ingen spesiell vektlegging av russisk musikk, men vi kommer til å spille Mahler og en del Verdi, Britten og Wagner i 2013 siden de har jubileumsår da. Vi skal spille noe fransk musikk og selvsagt skandinavisk musikk, og den første sesongen blir ekstra interessant for meg fordi jeg må finne ut hvilke stilarter orkesteret er mest hjemme i og hvilke vi må arbeide mer med. Jeg mener jo at ulike typer musikk krever ulike typer spillestil.

- Kommer du til å legge deg opp i hva slags repertoar orkesteret spiller i de ukene av sesongen hvor du ikke er her?

- Jeg vil gi råd, men ikke insistere. Repertoaret mitt er stort, og erfaringen min fra Liverpool er at jeg ytterst sjelden forbyr gjestedirigenter noe som helst. Gjestedirigenter er dessuten nesten alltid best i det repertoaret de selv foreslår.

Å KALLE den forestående turneen viktig for Oslo-Filhamoniens internasjonale navn og rykte vil være en underdrivelse. Å vise kvalitet i Berlin, Wien og Paris gir poeng på den internasjonale prestisjebørsen, og mens Oslo-Filharmonien/Jansons var en begeistrende og til dels sensasjonelt stigende stjerne på den klassiske stjernehimmelen gjennom 1980- og -90-årene, nyter Oslo-Filharmonien/Jukka-Pekka Saraste i dag mer høflig respekt som som ett blant flere gode europeiske symfoniorkestre.

Visst er det stadig i stand til å levere lysende prestasjoner, og konsertene i Wien og Paris har vært utsolgt lenge, men ferden mot den aldri bleknende auraen av permanent storhet og jevnt skyhøyt nivå som omgir eksempelvis Berlin-Filharmonien, Amsterdams Concertgebouworkest eller Wienerfilharmonien, bråstoppet da André Previn avløste Mariss Jansons som sjefdirigent, orkesterpleier, innpisker og inspirator i 2002.

Men det er dit Petrenko vil ha dem. Helt til topps.

Den målsettingen har han erklært i klartekst, og de neste dagenes framvisning i Berlin, Wien og Paris vil være et uhyre viktig første steg for et eventuelt nytt «Mariss-eventyr».

- DET ligger noen hyggelige tilfeldigheter bak denne turneen, forteller han. - Den ble planlagt før sjefdirigentjobben i Oslo kom opp. Arrangørene i Berlin, Wien og Paris ville gjerne ha meg med et gjesteorkester, men Liverpool-orkesteret hadde brukt opp turnébudsjettet. Så spurte de om jeg kunne komme med Oslo-Filharmonien, og det gikk i orden. For meg blir det veldig interessant å oppleve musikerne på tur, det er gjerne da du blir kjent med dem og danner deg et bilde av hva du kan vente deg av dem i hverdagen som følger. Det blir en interessant opptakt til tida som kommer, og vi har allerede flere turnéplaner for både 2013, 14 og 15.

- Selv i disse dystre økonomiske tider?

GOD KJEMI: Vasily Petrenko og Joshua Bell deler mange oppfatninger om musikk og har et godt samarbeid i gang. FOTO: TERJE MOSNES
GOD KJEMI: Vasily Petrenko og Joshua Bell deler mange oppfatninger om musikk og har et godt samarbeid i gang. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

- Er du god nok, betaler de. Galskapens tid er over, som at London Symphony Orchestra flyr til Toronto for å spille én konsert, eller at en dirigent får 100 000 euro pr turnékonsert. Systemet blir mer rettferdig nå. Jeg innså for noen år siden at jeg aldri blir Bill Gates, og så lenge du har penger til mat, hus og til å ta deg av barna dine, er ikke forskjellen så massiv.

MED i Konserthuset og på turneen blir også Joshua Bell, en av tida store fiolinister og nylig utnevnt musikalsk leder for verdens kanskje mest kjente kammerorkester, Londons Academy of St. Martin-in-The-Fields.

- Kammermusikk, og det å lede orkesteret fra solistplass, er kanskje det jeg liker aller best. Men å spille Sibelius med Oslo-Filharmonien er en ren fornøyelse. Dette orkesteret er så fullt av energi og hengivenhet at det er som å spille kammermusikk, bare i et litt større format, sier han.

- Du har spilt Sibelius-konserten dusinvis av ganger. Hva er utfordringen foran enda en ny runde?

- Jeg forsøker ikke å gjøre den «ny» for hver gang, det blir kunstig. Hvis du aldri slutter å utforske et stykke, vil det alltid høres «nytt» ut hver gang. For meg handler det å spille om å forsøke og trenge inn til sannheten i dramaet, til komponistens fortelling, og selv om svaret kan endre seg fra gang til gang, tror jeg det går an å lete etter en form for objektiv sannhet i dette.

- Gleder du deg til turneen?

- Ja, jeg synes det er kjempemorsomt å turnere. Da er jeg ferdig med øvelsene og kan slappe av, spille spontant og skape noen gi-og-ta-situasjoner fordi tingene er på plass. Og jeg kan henge litt med orkestermusikerne etter konserten, ta en øl  - sånne hyggelige greier.

I LIVERPOOL er den fotballglade æres-Scouse'n Petrenko i ferd med å skape et «Vasily-eventyr» med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, slik Mariss Jansons og Simon Rattle gjorde det med henholdsvis Oslo-Filharmonien og City of Birmingham Symphony Orchestra på slutten av forrige århundre.

I dag leder Jansons og Rattle verdens to beste orkestre, Jansons i Amsterdam, Rattle i Berlin, og mange spår Vasily Petrenko en liknende karriere.

For en drøy måned siden gikk kritikerne i San Francisco og Bay Area-området gaga da han gjestedirigerte Michael Tilson Thomas' San Francisco Symphony Orchestra i et program der nettopp Joshua Bell var solist, og ikke bare kritikerne, men også publikum later til å ha funnet en ny helt i den utadvendte, karismatiske russeren med de kosmiske ambisjonene.

I Oslo var han musikernes førstevalg da det ble klart at Saraste trengte en etterfølger, og nå er han altså her. Foreløpig som gjestedirigent, men han skal tilbringe fem uker i Oslo allerede neste sesong og drøfter nå nye turné- og plateplaner med orkesterledelsen. I løpet av de tre første prøvedagene denne uka tente han en gnist som forhåpentligvis eksploderer i kanonkonserter i dagene og årene framover.

Så langt lover det godt.