Staten, bukken og havresekken

Hanna Winsnes' kokebog for overklassen er blitt legendarisk gjennom Arne Garborgs omtale. Og med god grunn - ironien traff godt i 1890, men har langt større nedslagsfelt i dag:

«Der leves nemlig godt inne hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulle; man tager...tager...og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.»

Nei, verden er ikke i orden. Etter hvert tvinges også «herskapet» til å erkjenne at vi holder på å tømme spiskammeret og ødelegge det som er igjen.

Denne erkjennelsen har ført til en lang rekke tiltak - først og fremst på papiret. Et av dem er som kjent Verdenskommisjonen for miljø og utvikling etter initiativ fra FN. Kommisjonen representerte 21 land og startet sitt arbeid i midten av 80-årene. Sluttrapporten konkluderte med at dagens styringssystemer var uegnet til å løse miljøproblemene. Både politikken og de berørte institusjoner måtte forandres: «De nærmeste tiår blir avgjørende. Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre.» Gro Harlem Brundtland var kommisjonens formann. I et TV-program i april 1987 spurte programlederen hvilket ord i kommisjonens rapport som var det viktigste. Ordet NÅ, svarte Gro Harlem Brundtland, og poengterte sterkt at det hastet med å snu utviklingen.

Så langt teorien - praksis ser annerledes ut:

- Fra 1987 til i dag har biltrafikken økt med 20%.

- Fra 1987 til i dag har flytrafikken økt med 70%.

- Fra 1987 til i dag har utslipp av CO-2 økt fra 34 millioner tonn til 41 millioner tonn. Her har olje- og gassvirksomheten en vesentlig andel.

Norge er Vest-Europas verste CO-2-forurenser. I 1997 tjente Norge netto omkring 85 milliarder kroner på olje- og gassvirksomhet, mens vi satte av 88 millioner kroner - altså en promille - til tiltak for å redusere CO-2-utslipp.

Denne politikken er på kollisjonskurs med Verdenkommisjonens målsetting. Verre er det at den også er på kollisjonskurs med norsk lovgivning. Mens kommisjonens oppdrag «bare» var å utarbeide forslag til lokal og global miljøstrategi, er Norges lover et overordnet styringsverktøy som er lovgivende, utøvende og dømmende. Norges lover krever lydighet - ja, lovlydighet! I Grunnlovens ' 110 b (19. juni 1992) heter det: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur, hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourser skal disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne ret ogsaa for Efterslægten. - For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iverksatte Indgreb i Naturen. - Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennomføre disse Grundsætninger.»

Nå driver Staten som kjent effektiv næringsvirksomhet - ikke minst med olje og gass - med miljøproblemer som følge. Og for miljøet er det irrelevant om skaden skjer i statlig eller privat regi. Luft, jord og vann forurenses uansett. I videre miljøarbeid blir det derfor bokstavelig talt livsviktig å sette rettslige begrensninger for næringslivet ut fra økologiske hensyn, uavhengig av hvem som representerer næringslivet.

I dag har vi den underlige praksis at Staten som miljøforvalter også setter begrensninger for Staten som næringsdrivende. En slik inhabilitet kan vanskelig forsvares, verken juridisk, politisk eller byråkratisk. Amanuensis i rettslære ved Norges Landbrukshøgskole, Geir Hågvar, uttrykker det slik: «Stortinget har i miljøsammenheng ikke tilstrekkelig integritet som lovgiver på fellesskapets vegne, når Staten samtidig står i spissen for oljevirksomhet og andre former for næringsdrift.» (Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1 1998.)

For å rydde opp mellom bukker og havresekker kan saken vurderes fra to ytterpunkter. Enten: Når Staten driver miljøødeleggende næringsvirksomhet, må denne virksomheten stoppes. Eller: Miljømessige begrensninger for næringslivet må gis av instanser som står utenfor både privat og statlig næringsliv.

En stadig sterkere globalisering av økonomien krever nye og raske innspill for å øke konkurranseevnen. Og Staten deltar langt på vei som en hvilken som helst kapitalist. I denne kampen er profitten vinneren og miljøet taperen. Derfor er det høyst nødvendig med snarlige tiltak for å håndheve Grunnlovens ' 110 b. Ikke minst også av hensyn til morgendagen! Det haster med å skape nødvendig habilitet i Statens egne rekker. Folks respekt for styre og stell trenger i høy grad et slikt løft.

Som Garborg skrev om stupid ødselhet, skrev Ibsen om stupid politikk i «En Folkefiende» 1882: «Alle flikkverks-gubbene må føyses vekk...Vi må ha nye befalingsmenn på alle forpostene.» Drøyt 100 år senere sier altså Verdenskommisjonen det samme: «Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre.» Ja, vi trenger nye befalingsmenn og nye mønstre. Og vi har nok kunnskap til å løse miljøproblemene. Men vi mangler mot, vilje og moral til å bruke denne kunnskapen.