STATEN ER KONSTRUERT: Det er først når vi erkjenner dette at vi kan prioritere bedre, skriver artikkelforfatter. Foto: NTB scanpix
STATEN ER KONSTRUERT: Det er først når vi erkjenner dette at vi kan prioritere bedre, skriver artikkelforfatter. Foto: NTB scanpixVis mer

Verden uten grenser:

Staten er en konstruert idé

«Grenser», sa Thor Heyerdahl. «Jeg har aldri sett noen. Men jeg har hørt de eksisterer i tankene til enkelte mennesker».

Meninger

Store deler av verden er i ferd med å trekke den samme konklusjonen, gjennom europeisk integrasjon og andre sentripetalkrefter. Norsk politikk bør bli mer grenseløs og vårt moralske ansvar bør strekke seg lenger enn konstruerte landegrenser.

Likevel stemte 18,7 prosent av velgerne på et parti som betviler EØS-avtalen og 78 prosent på et parti som setter norske oljeinteresser foran å bekjempe den transnasjonale klimatrusselen. Det er grunn til å frykte at valgets taper blir global rettferdighet. Venstre og KrF har et særlig ansvar for å hjelpe Høyre og Frp med å se forbi Norges grenser når de skal forhandle fram en ny samarbeidsform.

Signe Bakke Johannessen Vis mer

Nasjonalstaten er en konstruktiv størrelse å tenke innenfor når globale, universale utfordringer skal møtes. Den er en god demokratisk størrelse som legger til rette for medvirkning lokalt, men vi må vi tørre å spørre i hvilken grad det kan være skadelig å la en nasjons territorium sette grenser for hvor langt vår moral strekker seg.

Når Rødt setter «kampen mot forskjells-Norge» først, er det fort gjort å glemme kampen mot forskjells-verden, der gapet mellom fattig og rik tross alt er enormt i forhold til innad i Norge. Når Senterpartiet setter klutene til mot Politireformen, unnlater de å prate om hvordan vi skal bekjempe terror med mer samarbeid mellom etterretningstjenester i Europa. Når SV ber om et nordisk forsvarssamarbeid som erstatning for NATO, ser de bort ifra hvordan vi kan stemme mot utenlandsoperasjoner innenfor organisasjonens demokrati.

Det verste er likevel fossilpartiene Frp, Senterpartiet, Høyre og Ap, som ønsker å videreføre norsk oljeproduksjon langt inn i en usikker framtid, på bekostning av et uvisst, men sannsynligvis grusomt høyt antall klimaflyktninger som må rømme fra horrible forhold. Dette er selvsagt uklokt i norsk sammenheng også, fordi norsk økonomi trenger flere bein å stå på, men det er viktigere å argumentere for utfasing av den store oljeproduksjonen på grunnlag av solidaritet med mennesker utenfor våre landegrenser (for ikke å nevne truede dyrearter) som får føle konsekvensene på kroppen. Normen er tydeligvis at pengevekst trumfer å bevare verdien i livnærende økosystemer.

Grunnen til at vi ikke evner dette så langt, er at vi har sett oss blind på nasjonalstatens rammer og blitt for bundet til BNP som mål på vekst. Suverenitetsprinsippenene vi kjenner til i dag ble ikke til seinere enn 1648, under Freden i Westfalen. Nasjonalstaten som konsept er et spedbarn relativt til selv menneskets tilværelse og forsvinnende mikroskopisk relativt til jordas eksistens. Å kunne måle verdiskapning utenfor nasjonalstatens rammer bør ikke være noe kunststykke.

Staten er konstruert. Det er først når vi erkjenner dette at vi kan prioritere bedre. La det synke inn at når vi sier «vi er så heldige som bor i Norge», handler det ikke om flaks. Det handler om at vi indirekte opprettholder forskjeller på verdensbasis med et statssystem der noen blir vinnere og andre tapere. Dette kan vi gjøre opp for med utjevnende politikk. Staten er ingen egotvangstrøye, men en forutsetning for å bidra globalt.

I utgangspunktet er Norge en illusjon. Det fysiske Norge er intet mer enn anonyme fjell og daler vi har klistret våre navn på. Når det er så mye i våre umiddelbare omgivelser som taler for at Norge er mer, er det kun en serie materielle konsekvenser av en langvarig aksept for det nasjonale som rammeverk. Kultur er kun domestisk adferdsregulering. Landegrensene er ikke naturgitte, men skapt i menneskehoder og blitt populære fordi de er praktiske.

Det har også blitt populært å gå til valg på at Norge er radikalt annerledes land. Fortellinga er at vi er best på å ha det best, vi har den reineste olja og de norskeste vaflene. De som har det best skal fortsette med å ha det best og det argumenteres for strengere kontroll med innvandring fordi den er en «trussel» mot alt vi må ta vare på. Det er mye vi må ta vare på - ytringsfrihet, rettsikkerhet, kvinner med makt og menn med barnevogn - men dette kan vi bevare samtidig som vi integrerer folk. Norge har levd lenge nok til at vi har sett framveksten av robuste institusjoner som kan takle tilstrømningen av mange nye landsmenn.

I stedet skaper Frp et bilde av at hodeplagg er en tikkende kulturbombe og at det gjelder å si stopp før globaliseringen også får virke i annerledeslandet Norge. FrP omfavner i sitt program mer samarbeid gjennom handel, men velger å være selektive når det gjelder å være en del av verden. Logikken er at vi gjerne vil være med i foreningen, så lenge vi slipper å gjøre foreningsarbeid.

Mer samarbeid er ikke drømmetenkning, men en realpolitisk nødvendighet. Vi kan ikke isolere oljeøkonomien vår fra internasjonale svingninger og utviklinger. Internasjonal solidaritet sammenfaller beleilig nok med lønnsomhet. Vi trenger ikke investere i fornybar energi for å være snille, men for økonomisk avkastning på sikt. Vi trenger ikke kutte utslipp for å ta historisk ansvar, men for å unngå massive naturkatastrofer med en infrastruktur som ikke tåler dem. Det er ikke naivt å ta imot flyktninger når ung arbeidskraft er essensielt for å møte eldrebølgen.

Dette har V og KrF forstått - førstnevnte med sin EU-entusiasme, sistnevnte med solid bistandspolitikk. Disse to må tørre å kjempe for tiltak der Norge ses som en del av verden. Dette inkluderer å ta ordentlig ansvar for å kutte i klimagasser. V må tvinge Erna til å jobbe tettere med EU i klimaspørsmålet og sette en stopper for åpning av nye oljefelt. Det må være Venstres drømmejobb. Så får KrF stå på sidelinja og rope «hva ville Jesus gjort» når det sklir ut med splittende retorikk i asylpolitikken og bistanden kuttes.

Nasjonalstaten er ingen god målestokk for hvor langt vår solidaritet skal strekke seg. Det er det mange som har glemt i norsk politikk. Det gjør de små samarbeidspartienes jobb svært tung og uhyre viktig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook