Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Stålsett og asylsøkere

Staten mot Stålsett

Det er en trist og mørk dag når en person mange nordmenn betrakter som en av de viktigste moralske stemmene i vår samtid, blir dømt som en kriminell.

DØMT: Oslo Tinghus. Gunnar Stålsett møter Lula Tekle før rettsmøte i Oslo tingrett
Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
DØMT: Oslo Tinghus. Gunnar Stålsett møter Lula Tekle før rettsmøte i Oslo tingrett Foto: Nina Hansen / DAGBLADET Vis mer
Meninger

For bare noen år siden hadde ureturnerbare rett til å jobbe. Ikke bare har de mistet denne retten. Staten går nå også hardt etter nordmenn som reagerer med alminnelig medmenneskelighet på den nøden dette har skapt.

I andre land har man frikjent humanitære hjelpere. I juli 2018 frikjente den franske konstitusjonsdomstolen en person som hadde hjulpet flyktninger inn i landet ut fra prinsippet om «brorskap», i tråd med de revolusjonære verdiene frihet, likhet og brorskap som er nedfelt i den franske grunnloven. Det begynner å bli stadig mer klart hvordan et prinsipp om brorskap er skrikende fraværende i norsk lovverk. Norge er nå i ferd med å etablere seg blant de mest ubarmhjertige i denne klassen.

På den ene siden har norske myndigheter gradvis strammet kraftig inn for en gruppe svært sårbare mennesker. Ureturnerbare er per i dag en av de mest ekskluderte gruppene i det norske samfunnet, ofte utsatt for utnyttelse, og hensatt i en tilstand hvor de tilbringer store deler av livet som tilnærmet rettighetsløse. Denne nøden er en på alle vis tilsiktet politikk. På den andre siden reagerer myndighetene hardt overfor personer som, ut fra alminnelig medmenneskelighet, nekter å vende seg bort fra den nøden denne harde politikken har skapt.

Staten beveger seg her inn på et område den stort sett bør holde seg langt unna. Selvsagt står det ikke norske borgere fritt å gjøre hva som helst i godhetens navn. Men simpelthen å vise barmhjertighet til mennesker som lider, det er en reaksjon som aldri bør straffes. Når staten forsøker å begrense vår frihet som borgere til å opptre med elementær omsorg for medmennesker i nød, i tråd med vår moralske samvittighet og våre grunnleggende verdier, beveger den seg inn på et felt den knapt bør ha rett til å gå.

Staten krever at når vi ser nød, skal vi vende oss bort. Det er et helt uakseptabelt krav. Mer generelt er det ikke klokt for noe samfunn å prøve å avlære sine borgere empati og barmhjertighet. Dette er verdier et samfunn trenger i alle fall et minstemål av. Det er verdier også politikerne som utformer denne skånselsløse politikken kan trenge en gang.

De som utformer denne politikken, både den harde tilnærmingen til ureturnerbare og kravet om at også alle vi andre må vende oss bort fra deres nød - at vi alle skal tvinges inn på samme, ubarmhjertige linje som staten krever – de vet som oftest minimalt om menneskene det er snakk om. Mangelen på kunnskap synes å være proporsjonal med viljen til å spre usanne påstander om dem, som når FrPs innvandringspolitiske talsperson Jon Helgheim - nedslående nok talsperson for et regjeringsparti - igjen og igjen omtaler dem som "grunnløse".

Hvor mange torturofre i denne gruppen har han, og de andre politikerne som står bak dagens harde politikk, sett arrene til? Hvor mange kvinner som har blitt voldtatt av hjemlandets sikkerhetsapparat har han lyttet til, før han bestemte seg for at de stort sett alle er å regne som "grunnløse"? For et ord å bruke om mennesker som mange av dem har opplevd noe av det verste mennesker kan oppleve.

Lover kan, når de behandles med overdreven rigiditet, ende opp som et ulevelig, autoritært bur. Lovenes logikk kan, hvis maktapparatet ikke evner å se det punktet hvor man trenger å besinne seg, føre inn i maktmisbruk, undertrykkelse og rettsovergrep. Når vi straffer borgere som hjelper mennesker i nød uten noe økonomisk motiv, har vi beveget oss langt i denne retningen.

Opprinnelig var fokus i slik straffeforfølgelse på personer som opptrådte i vinnings hensikt, det vil si personer som utnytter den sårbare situasjonen papirløse befinner seg i, eller på annet vis er involvert i menneskehandel. Det er riktig, nødvendig og viktig. Ingen bør profittere på andres lidelse, og en slik kynisk utnyttelse bør selvsagt straffes. Vi har imidlertid gått langt forbi dette.

Slik er situasjonen nå: De som møter menneskene, ser nøden og nekter å snu seg bort, straffes. Politikerne som sitter på evig lang avstand fra dem som lever på bunnen, utformer en hardhendt politikk og sågar sprer usannheter om dem, har derimot gode dager.

Om litt over to uker er det tre år siden Yemane Teferi døde etter over tjue år i asylmottak. Han var et godt menneske som levde mye av livet i frykt for å returnere til hjemlandet Eritrea, et av verdens verste diktaturer. Livet hans ble skuslet bort av norske politikere og av norsk forvaltning som ikke ser menneskene, skjebnene og tragediene gjennom lovens stadig tykkere tåkelandskap.

Behandlingen av de ureturnerbare, og av nordmennene som nekter å vende dem ryggen, vil bli stående som en skamplett i norsk historie. Når vi har begått ugjerninger tidligere i historien, har det ofte vært nokså klart allerede i samtida at vi har handlet på et skadelig vis. Vi trenger heller ikke historiens dom for å vite at vi også nå opptrer på et vis som er til skade for en gruppe svært sårbare mennesker, og på et vis som samtidig begrenser norske borgeres frihet til å leve i tråd med våre verdier og vår samvittighet

DØMT: Gunnar Stålsett (84) er dømt til betinget fengsel i 45 dager for brudd på utlendingsloven. Slik skal han fortsette å hjelpe renholderen. Video: Øystein Sæthre. Reporter: Line Fransson Vis mer