Hvorfor engasjerer staten seg på kulturfeltet? I Sverige bruser nå en fersk debatt om en kulturmelding som forsøker både å begrunne og begrense det statlige engasjementet i kulturen under nye historiske betingelser. I Norge har vi hatt en lang tradisjon for kulturpolitiske erklæringer fra den ene regjeringen etter den andre. I dag er vi i den situasjonen at kanskje den dyktigste politikeren på regjeringspartienes fløy, nemlig Trond Giske, steller med kulturpolitikken.

Innebærer det også visse farer? Var det ikke bedre med kulturministre som verken kunne noe om feltet eller interesserte seg for det? For vi har hatt flere slike. Hvorfor vil staten bidra med midler for å opprettholde og styre det private kulturforbruket i et av verdens rikeste land hvor folk antakelig har penger til å betale for det de vil ha?

I norsk etterkrigstid har staten brukt kulturfeltet på flere forskjellige måter. Men de som arbeider på feltet, har også brukt staten som en rik onkel. Fra statlig side er det selvsagt satt betingelser – ikke til kulturytringenes innhold, men til deres funksjoner. Først skulle kulturen demokratiseres, så skulle den mobiliseres for å gjøre fritiden meningsfull og til sist ville man oppmuntre til kulturaktiviteter for å verne om «den enkeltes rett til selvrealisering». Slik skulle kulturlivet bidra til samfunnsforandringer. På den andre siden var så mange kulturaktiviteter ulønnsomme i økonomisk forstand at staten gang på gang ble tilkalt som støttespiller av kulturaktørene selv.