Staten og kulturen

Hvorfor engasjerer staten seg på kulturfeltet? I Sverige bruser nå en fersk debatt om en kulturmelding som forsøker både å begrunne og begrense det statlige engasjementet i kulturen under nye historiske betingelser. I Norge har vi hatt en lang tradisjon for kulturpolitiske erklæringer fra den ene regjeringen etter den andre. I dag er vi i den situasjonen at kanskje den dyktigste politikeren på regjeringspartienes fløy, nemlig Trond Giske, steller med kulturpolitikken.

Innebærer det også visse farer? Var det ikke bedre med kulturministre som verken kunne noe om feltet eller interesserte seg for det? For vi har hatt flere slike. Hvorfor vil staten bidra med midler for å opprettholde og styre det private kulturforbruket i et av verdens rikeste land hvor folk antakelig har penger til å betale for det de vil ha?

I norsk etterkrigstid har staten brukt kulturfeltet på flere forskjellige måter. Men de som arbeider på feltet, har også brukt staten som en rik onkel. Fra statlig side er det selvsagt satt betingelser – ikke til kulturytringenes innhold, men til deres funksjoner. Først skulle kulturen demokratiseres, så skulle den mobiliseres for å gjøre fritiden meningsfull og til sist ville man oppmuntre til kulturaktiviteter for å verne om «den enkeltes rett til selvrealisering». Slik skulle kulturlivet bidra til samfunnsforandringer. På den andre siden var så mange kulturaktiviteter ulønnsomme i økonomisk forstand at staten gang på gang ble tilkalt som støttespiller av kulturaktørene selv.

Forvandlingene i den statlige kulturideologien kan avleses i de såkalte «kulturmeldingene» som uten sjenanse gjorde selve kjernen i det sivile samfunnet til et statlig ansvar i etterkrigstidens Norge. Allerede i partiprogrammet fra landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1949 het det: «I pakt med våre tradisjoner må vi legge et grunnlag for en rik folkelig kultur. Det sosiale skille mellom by og land må vekk, slik at bygdene får full del i det kulturelle liv.» Man sier altså ikke hvilke danser som skal danses, hvilke bilder som skal males, eller hvilke bøker som skal skrives, men fastslår kulturlivets instrumentelle karakter for partiets politiske målsettinger.

Mens staten i norsk etterkrigstid etter hvert trakk tilbake sin kontrollerende hånd på det økonomiske feltet, invaderte statlige initiativer det kulturelle feltet så massivt og vellykket at svært få kulturaktiviteter etter hvert kunne drives uten omfattende statlige støtteordninger. Initiativet til flere og bedre støtteordninger kom selvsagt ikke fra staten alene, men også fra dem som ble begunstiget av ordningene. Kulturpolitikkens historie i etterkrigstiden er dobbelt interessant, fordi den både belyser forandringer i oppfatningene av kulturen og utbredte endringer i forestillingene om statens rettmessige oppgaver.

Trusselen mot det lille norske kulturområdet fra den internasjonale kulturindustrien var reell nok i hele etterkrigstiden, og markedskreftene alene var åpenbart ute av stand til å sikre spredning og mangfold i kulturytringene. Den omfattende pressestøtten hadde samme begrunnelse som den aktive kulturpolitikken: Forskjeller må til for å holde den offentlige diskusjonen i gang. Markedskreftene alene ville ha sentralisert og homogenisert kulturforbruket til det ugjenkjennelige.

Kulturpolitikken ble imidlertid også en målestokk for hvor langt staten kunne og ville gå i forvaltningen av og kontrollen med det sivile samfunnet. Ved årtusenskiftet drives den norske kulturpolitikken gjerne med utydelige henvisninger til «verdier» som man søker å beskytte, redde eller bevare.

Kulturbegrepets forvandlinger i etterkrigstiden viser hvordan kulturfeltet blir allestedsnærværende og altomfattende samtidig som det tappes for selvstendig mening. At nettopp dette feltet tappes for mening er desto mer påfallende, fordi det engang var selve det meningsskapende feltet i samfunnslivet. Kulturen blir stadig sterkere fjernet fra fellesskapsverdiene og skjøvet inn i det private – til selvrealiseringens domene. Samtidig blir selvrealisering forfremmet til en alminnelig anerkjent verdi.

Kommunikasjon mellom kultur og samfunn opphører i en utydelig felles identitet. Men det er et åpent spørsmål hva man instrumentaliserer når man reduserer kulturen til et middel. Slike forsøk fanger ikke kulturens hjerte eller kjerne. Kultur som forvaltningsenhet er ikke bare noe annet enn kulturen som kreativt felt. Det er på mange måter det motsatte. Derfor er vi kommet i den paradoksale situasjonen at alt tenkelig er blitt «kultur» i den politiske retorikken – bortsett fra kulturen selv.

Troen på at kulturfeltet kunne legges inn under den statlige forvaltningen og integreres i en omfattende velferdspolitikk tilhører den nasjonale gjenreisningen etter krigen. Først ved årtusenskiftet kan man igjen stille spørsmålet om en statlig kulturpolitikk overhodet er ønskelig og eventuelt hvilke prinsipper den bør følge. For både den nasjonale enigheten og bildet av norsk kultur som et enkelt felt er nå oppløst av nye historiske realiteter.

Som kulturideologi er populismen nå en voksende størrelse. Populistene tror gjerne at alt godt kommer nedenfra, og at folkelig utbredelse i seg selv er et kvalitetskriterium for en kulturaktivitet. Populismen har en aggressiv front mot «finkulturen» og avviser tanken om at kulturen skulle spres fra byene eller fra normerende riksinstitusjoner. For den er all underholdning fullverdige kulturuttrykk.

Populismen er skeptisk til all administrasjon av kulturlivet, fordi den vet at det skjult eller åpent alltid ligger normative føringer i myndighetenes angivelige interesse for kultur. Det fantes tidligere en motkulturell populisme med et visst samfunnskritisk potensial. Men i våre dager spiller populismen snarere på den kommersielle kulturindustriens parti.

Den store seierherren i etterkrigstiden har vært den liberalistiske kulturideologien som vil gi folk full frihet til å velge det de vil ha. En liberal kulturpolitikk må fremfor alt ikke være formyndersk og sette seg til doms over folks smak. Kulturen skal overlates til markedet. Både kondomerier og bokhandlere er kulturinstitusjoner. Pils er kultur. Det som fortjener å overleve, kan selges. Det som er uselgelig, fortjener ikke å overleve.

Særlig alliansen mellom en populistisk og en liberalistisk kulturideologi har vokst seg sterk frem mot årtusenskiftet. Man overlater til folk selv å finne ut hva de har glede av, men overser at kulturytringene på denne måten blir underlagt markedets illusjoner. I alt moderne forbruk er det sjelden at den enkelte foretar valg utfra opplevd tilfredsstillelse. Som regel er det andre som forteller oss hva vi burde foretrekke, og hva vi burde føle behov for. Den som avstår fra å normere selv, overlater bare normeringen til andre krefter.

Operabygget i Bjørvika gir et nyttig bakteppe for problemer og paradokser knyttet til statens intervensjoner på kulturfeltet. De fleste er imponert over og fornøyd med bygget slik det ligger i vannspeilet. Men hva betyr det at stat og kommune ikke bare har stått for et enkelt utlegg av bemerkelsesverdig størrelse, men også har forplikter seg til å subsidiere fremtidens billettkjøpere? Jeg unner operaelskere alt godt, men det er jo likevel merkelig at et prestisjebygg beregnet på et så smalt sjikt av forbrukere i det hele tatt kunne oppstå. Kanskje bygget har så mange sekundære funksjoner at den primære funksjonen ikke gjør noe fra eller til?

Blant de sekundære funksjonene regner vi prestisjebygget som et monument over en politisk seier, som bydelsmarkør, som uttrykk for tiårets velstand og overflod, som kremmernasjonens kulturelle alibi, osv. osv. For i vår tid styrer kulturpolitikken langt større deler av symbolsirkulasjonen enn det som angår kunstartene i streng forstand. Det utvidede kulturbegrepet har i sin konsekvens gjort Trond Giske til en sentral samfunnsminister uten tydelige grenser for myndighetsområdet.

Vi kan ikke løse kulturpolitikkens mysterier her og nå, men mystisk er det – særlig hvis man ikke vet noe om kulturpolitikkens buktninger i de siste femti årene.