HOVEDKVARTER: Statoils hovedkvarter på Forus utenfor Stavanger huser ikke lenger selskapets utenlandsengasjement, i hvert fall ikke på papiret. Det er flyttet til et kontor i Rotterdam i Nederland. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix.
HOVEDKVARTER: Statoils hovedkvarter på Forus utenfor Stavanger huser ikke lenger selskapets utenlandsengasjement, i hvert fall ikke på papiret. Det er flyttet til et kontor i Rotterdam i Nederland. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix.Vis mer

Skatteplanlegging:

Staten på skatteflukt

Statoils Nederland-kontor bør skape debatt om hvordan skatteplanlegging ute gir mer penger i statskassa her hjemme.

Kommentar

I disse dager setter Statoils datterselskap Hywind Scotland opp verdens første flytende vindpark utenfor Skottland. Selskapet skulle kanskje ønske at det var denne delen av selskapets utenlandsvirksomhet som fikk mest oppmerksomhet ved inngangen av uka, hvor Statoil også skal legge fram sine kvartalsresultater. Den gang ei.

Framfor nye prosjekter, er det en utflytting tilbake i 2013 som skaper overskriftene. Dagens Næringsliv har satt søkelyset på hvordan en endring av skattereglene for oljeselskapet i 2012 motiverte det til å flytte eierskapet av deler av utenlandsvirksomheten til holdingselskaper i Nederland. Ifølge gårsdagens utgave skal Statoil de siste fire åra ha sluset flere titalls milliarder kroner gjennom kontoret med rundt 20 ansatte, til land over hele verden.

At selskaper med den norske stat som ene- eller majoritetseier er villige til å krysse grenser, bokstavelig eller i overført betydning, av ulike hensyn, er ikke noe nytt. I 2013 kunne Aftenposten fortelle om hvordan både Statoil og Statkraft opererte med internbanker i Belgia, noe som sparte dem for store summer skatt i Norge, og de siste årene har både Oljefondet og Norfunds investeringer via skatteparadiser vekket reaksjoner. Hvilken skatteregning Oljefondet kan akseptere er også en del av debatten i etterkant av Sentralbanklovutvalgets forslag om å flytte pensjonsfondet ut av sentralbanken.

Om Statoil legger eierskapet for utenlandsvirksomhet til Rotterdam eller Forus betyr lite for norske skatteinntekter direkte, siden formålet med skatteendringen som motiverte utflyttinger var nettopp å frikoble aktiviteten som ikke skjer på norsk sokkel fra selskapets regning til norske skattemyndigheter. Det har derimot mye å si for hvor mye skatt Statoil betaler ellers i verden.

For som Statoil selv forklarer, falt valget på Nederland på grunn av deres gunstige skatteavtaler. Til DN uttaler Finn Lexow, selskapets skattedirektør, at «Nederland har stort sett bedre avtaler med de fleste land. […] det har blitt svært viktig for Nederland å inngå slike avtaler». Nederland er velkjent for sine selskapsvennlige skatteregler, og er ifølge et Civita-notat utarbeidet av Steinar Juel «det EU-landet som har flest bestemmelser i skattelovene som stimulerer til, eller åpner for, aggressiv skatteplanlegging».

Landet er også hjem for et av verdens største oljeselskaper, Shell, som har et langt større utenlandsengasjement enn hva Statoil har. I så måte er det ikke rart at landet har skaffet til veie skatteavtaler som passer Statoils utenlandsengasjement som hånd i hanske. Å strukturere eierskap etter hvor en til enhver tid kan dra nytte av de gunstigste skatteavtalene kalles «treaty shopping», og i Nederland ligger alt til rette for at Statoil har gjort et kupp.

Saken her er derfor ikke at Statoil flytter ut for å unngå å betale skatt til Norge, men at norske skattebetalere tjener på at et selskap vi eier 70 prosent av benytter seg av de metodene som finnes for å redusere skatteregningen i utlandet. Hvilket ansvar vi har for å sørge for at selskap vi er medeiere i, ikke deltar i det internasjonale kappløpet for å redusere skatteutgiftene er dessverre relativt lite debattert i Norge, på tross av at svaret ikke nødvendigvis gir seg selv.

Man kan for eksempel hevde at vi, om vi pålegger Statoil å la være å utnytte de fordelaktige skattereglene som finnes, legger igjen penger på bordet hos korrupte regimer eller i rike industriland. Dette er penger som vi istedenfor kunne tatt ut i utbytte, og seinere brukt på sykehjem og barnehage her hjemme.

På den andre sida er det gode grunner som peker i retning av at vi bør legge inn føringer mot aggressiv skatteplanlegging i eierskapspolitikken, slik Steinar Juel etterlyser i Dagens Næringslivs artikkel. Omstruktureringer som den Statoil gjorde etter 2012-endringene bidrar til å legitimere og opprettholde karusellen med aggressiv skatteplanlegging og belønner stater som legger til rette for dem. Det selv om det neppe vil trekke beina under skatteplanleggingsøkonomien alene at selskaper med den norske stat som majoritetseier konsekvent unngår land som legger til rette for aggressiv skatteplanlegging.

Mer tungtveiende er det kanskje derfor at det holder viktige skatteinntekter unna stater i utvikling, skatteinntekter vi selv har vært veldig god til å tilegne oss, og som i dag utgjør Oljefondet. Å holde deler av de samme inntektene unna utviklingsland er vanskelig å forsvare, både moralsk og utviklingspolitisk.

Uansett hvilke argumenter en vektlegger, er spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til at selskaper vi er betydelig eiere i, har muligheter til å drive skatteplanlegging, og benytter seg av dem, for nyansert til å ikke diskuteres grundig, og for viktig til at det ikke skal tas stilling til over hodet. Den viktigste kampen mot skatteplanlegging skjer i overnasjonale fora, men debatten om den som skjer i våre egne statsselskaper er overmoden for vår egen stortingssal.

Korrigert: I papirutgaven står det «... internbanker i Belgia for å spare skatt» i tredje avsnitt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.