Staten som døde i fødselen

Jødenes røtter i Palestina går langt tilbake i historien, til de jødiske kongene Saul, David og Salomo på 900- og 1000- tallet f.Kr.

Da jødene ble ført i sitt babylonske fangenskap og senere spredt over hele verden, beholdt de sin mosaiske tro og drømmen om Palestina som sitt hjemland.

Sionismen oppsto som en nasjonalistisk bevegelse blant jødene på slutten av 1800-tallet. Den var også en reaksjon på den økende antisemittismen i Europa. Sionismen hadde som mål å opprette en egen jødisk stat i Palestina. Problemet var bare at det landet som de jødiske sionister ønsket å kolonisere allerede var bebodd - av palestinere.

I 1917 lovte den britiske utenriksminister Arthur James Balfour at det skulle opprettes et nasjonalhjem for jødene i det daværende britiske mandatområdet Palestina. Den såkalte Balfour-erklæringen, tatt inn i mandatteksten, gjorde at det jødiske nasjonalhjemmet formelt var opprettet. Den jødiske innvandringen til Palestina økte raskt i omfang. Under første verdenskrig hadde imidlertid britene også gitt løfter til araberne om et uavhengig arabisk Palestina.

Nazistenes frammarsj i Europa og utbruddet av annen verdenskrig bidro også til den økte innvandringen. I 1931 hadde den jødiske andelen av befolkningen økt til 18%, i 1944 til 31%. Innen annen verdenskrig var slutt, hadde jødene systematisk bygd opp sitt nasjonalhjem. De hadde innført et felles språk, hebraisk. De hadde kjøpt opp land fra araberne. Den jødiske industrisektoren ble dominerende. En egen jødisk hær ble skapt i hemmelighet, og som i Vesten ble politiske partier og institusjoner bygd opp i henhold til demokratiske prinsipper. Oppbyggingen av det jødiske samfunnet skjedde isolert fra den arabiske befolkningsmajoriteten.

Britene hadde virkelig fått seg en heksegryte å holde orden på. De ble angrepet av både jøder og arabere, verbalt som fysisk. Hverdagen ble i økende utstrekning preget av streiker og terrorhandlinger. Fra begge hold ble de konfrontert med sine uforenlige løfter til partene.

En rekke nye planer for løsning på problemene i Palestina ble lagt fram etter 1945, men britene og den nye ledende stormakten USA klarte ikke å bli enige om noen felles politikk. I februar 1947 hadde britene fått nok: De overlot hele heksegryten til den nystiftede verdensorganisasjonen FN uten å legge ved noe forslag til løsning på konflikten. Uansett hva som kom til å skje, ville Storbritannia forlate Palestina i løpet av 1948.

FN nedsatte en kommisjon som la fram en delt innstilling høsten 1947. Flertallsinnstillingen gikk inn for at Palestina skulle deles i en egen jødisk og en arabisk stat. Styret av Jerusalem og Betlehem skulle FN ta seg av. Den jødiske og arabiske staten skulle hver bestå av tre deler, bundet sammen gjennom smale korridorer. Etter en overgangsperiode på to år skulle statene oppnå uavhengighet. 150000 jøder skulle få slippe inn i den jødiske staten i løpet av disse årene. Flertallsforslaget representerte således ikke bare en løsning på situasjonen i Palestina, men også for de gjenlevende jødene i Europa som verken de europeiske land eller USA ville ta imot. Et mindretall anså majoritetsforslaget for å være ugjennomførbart og anti-arabisk. De foreslo isteden at Palestina skulle bli en uavhengig føderativ stat med Jerusalem som hovedstad.

Både jødene, palestinerne og de arabiske landene avviste i utgangspunktet hele FN-innstillingen. Men fra jødisk hold ble det etter hvert klart at de ville godta delingsplanen. Men delingsplanen manglet det nødvendige 2/3 flertall i FNs hovedforsamling. Både jøder og arabere drev intens lobby-virksomhet for å få flertallet i sin favør. Men det var ikke før USA, 48 timer før avstemningen, bestemte seg for å øve et sterkt press på små stater som sto i et avhengighetsforhold til amerikanerne, at flertallet vippet i jødenes favør. 29. november 1947 vedtok FNs hovedforsamling å dele Palestina i en egen jødisk og arabisk stat.

I Palestina var det full borgerkrig. Jødene og araberne kjempet innbitt for å sikre mest mulig av de områder som delingsplanen hadde gitt dem samt innta de stillingene britene hadde etterlatt seg etter hvert som de trakk seg ut. Store skarer av palestinere hadde allerede begynt å flykte. En de facto deling av Palestina ble gjennomført. Situasjonen i begynnelsen av mai 1948 hadde dramatisk svingt i jødenes favør, stikk i strid med de fleste spådommer om utfallet av en væpnet kamp. 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet. Samtidig forsøkte en samlet araberverden å knuse den nye jødiske staten i fødselen. De mislyktes totalt.

Israel kom på alle mulige måter styrket ut av krigen i 1948. Det de fleste hadde trodd var en Davids kamp mot Goliat, hadde ført til at Israel vant en stor seier. Jødene utvidet sitt territorium med 40% utover det den jødiske staten var tiltenkt i delingsplanen. Staten var også blitt mye mer homogen. Rundt 700000 palestinere hadde flyktet. Samtidig økte det jødiske folketallet fra 650000 til en million som følge av kraftig jødisk innvandring fra Europa og de arabiske land. Jødenes gamle drøm om en egen stat var blitt virkelighet.

For araberne var utviklingen en katastrofe. De hadde forkastet FNs deling av Palestina. I stedet hadde de gått på et ydmykende militært nederlag og en israelsk ekspansjon langt utover FNs delingsplan. Verst var utviklingen for palestinerne. De hadde aldri lyktes å organisere seg på samme måte som jødene. Deres nasjonale identitet var heller ikke så sterkt forankret. Palestinerne følte seg primært som en del av en større pan-arabisk bevegelse, samt hadde en sterk lokal tilhørighetsfølelse. Imidlertid hadde også palestinerne alt i mellomkrigstiden krevd en nasjonal regjering i Palestina, valgt av de arabisk-talende i området. Men etter krigen i 1948 tok Israel, Jordan og Egypt over hver sin bit av det som skulle ha blitt en egen palestinsk stat. Da krigen var over, befant palestinerne seg i stedet som uønskede flyktninger i araberlandene, uten mat og husly, prisgitt internasjonal veldedighet.

Det er selvsagt begrenset hva en internasjonal aktør som FN både kunne og ville gjøre med en slik type konflikt som den som oppsto i Palestina. Flere forsøk burde ha vært gjort på et tidlig tidspunkt for å tvinge partene til samarbeid og enighet, er en kritikk som er blitt reist i ettertid. Men hva kunne FN ha gjort - på et tidlig tidspunkt - med parter hvor i alle fall lederne sa at det var umulig å leve sammen og samarbeide om kompromissløsninger? FN måtte i så fall ha påtvunget løsninger mot begge eller den ene partens vilje før konfliktene oppsto eller hadde drevet for langt. Også en slik tilnærming ville langt på vei ha vært uakseptabel.

Konsekvensene ble at svært lite ble gjort. Men etter hvert økte kravene om at noe måtte gjøres. Det hele og fulle delingsskrittet ble imidlertid ikke tatt med en gang. Først ble det prøvd med tiltak som skulle få partene til å samarbeide innenfor en eller annen slags føderativ løsning. Deretter kom ulike former for etniske lappeteppestater, hvor ulike biter ble knyttet sammen med små korridorer. Disse delingsforsøkene ville skapt ustabile, ikke levedyktige stater. De ville heller ikke fungere som økonomisk uavhengige enheter og ville ikke kunne forsvares militært. Store befolkningsminoriteter ville bo innenfor den enkelte stat.

Når så de ulike papirplanene, støttet av et flertall internasjonalt, var laget, gjorde de samme aktørene ingenting for å prøve å sette sine egne vedtak ut i livet. Alle innså at konflikten i Palestina drev mot en stadig mer blodig og omfattende krig. Men verdenssamfunnet lot det skje. Mangelen på forsøk som ble gjort for å sette delingsplanen ut i livet, er iøynefallende.

Den ambisiøse planen for Palestina skulle iverksettes av en femmannskommisjon. Britene, fremdeles mandatmakt, nektet imidlertid FN å utøve noen myndighet i Palestina før de selv hadde trukket seg helt ut. Femmannskommisjonen kunne altså ikke utøve noen autoritet før flere måneder etter at FN hadde vedtatt delingsplanen. Den var formelt bare en anbefaling, vedtatt av et flertall av FNs medlemsstater. Det betydde at enten måtte jødene og araberne akseptere planen noe de sistnevnte ikke hadde gjort, eller så måtte FN tvinge en løsning igjennom med makt. Militære styrker til disposisjon for komiteen fantes ikke. «Fem ensomme pilegrimer» - for å bruke den norske generalsekretæren Trygve Lies beskrivelse - skulle alene gjennomføre FNs delingsplan når stormaktene løp fra ansvaret sitt.

Det endelige utfallet av konflikten i Midtøsten kjenner vi ennå ikke. Etter 1948 anerkjente et flertall av FNs medlemsstater den nystiftede staten Israel og dets grenser. Den staten palestinerne opprinnelig var tiltenkt, ble forsøkt glemt, og deres interesser ble fullstendig skjøvet til siden. Men palestinerne glemte ikke. Det store flyktningeproblemet rundt Israels grenser forble uløst - og er det ennå. De forhandlinger som pågår om Oslo-avtalen i dag, kan ses på som fortsettelsen av en 50 år gammel diskusjon om den ene delen av FNs delingsplan fra 1947, den palestinske staten som ikke ble noe av.