Staten som litteraturkritiker?

Det har vært en opphetet debatt om Kulturrådets innkjøpsordning de siste ukene. Ankenemndas underkjenning av Anne Holts roman «Mea Culpa» har ført til sterke reaksjoner.

Blant annet er det blitt rettet et sterkt angrep mot kritikerne som har gitt boka en positiv kritikk. De burde også føle seg «nullet». Merkelig nok kom disse uttalelsene fra en som selv er kritiker, nemlig fra Ankenemndas leder Jahn Thon.

Dette er en svært uheldig sammenblanding av helt ulike felt og arbeidsoppgaver innen den litterære institusjonen. Det er også uheldig at kritikernes uavhengige, intellektuelle virksomhet forsøksvis tas til inntekt for den ene eller andre parts argumentasjon i denne saken, som ikke har noe med anmeldelsene av denne spesielle boka å gjøre. Det er viktig at kritikerne har sin uavhengige status og at den forsvares.

Hva som oppfattes som «god» litteratur påvirkes av mange aktører innen det litterære feltet, både forlag, offentlige råd, kritikere - og publikum.

Kritikernes oppgave er å utøve en fri, intellektuell virksomhet på vegne av et publikum. Det er en individuell bedømming av skjønnlitteratur og faglitteratur som må skje uavhengig av offentlige utvalg og av forlagenes redaksjoner.

Vurderingsutvalg og Ankenemnd har sin oppgave i forhold til staten. De skal forholde seg til Innkjøpsordningens intensjon, et ønske om å sørge for kvalitet og bredde i norske folkebibliotek. De skal diskutere seg fram til beslutninger ut fra et krysningspunkt av forskjellige meninger, på demokratisk vis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et vesentlig skille mellom disse to instansene i den litterære institusjon. Den ene er basert på et individuelt skjønn, den andre på et kollektivt skjønn, og med ulike målsettinger.

Verken Vurderingsutvalget eller Ankenemnda - som innkjøpere - er ment å være noen «overmaktsdommere» over en bok. Det har vi heller ikke ønske om at de skal være. Vi må heller ikke akseptere noen ideologisering av deres arbeid utover den oppgaven de har fått av Kulturrådet. Det kan være flere meninger om en bok.

Forlagene, på sin side, gjør sine redaksjonelle vurderinger basert på både litterære og markedsmessige hensyn. Vanligvis, når det ikke blir så store presseoppslag som i dette tilfellet, fører en underkjenning bare til at forlagene selv, i det stille, dekker utgiftene til innkjøp av boka de har påmeldt til Innkjøpsordningen. Boka blir uansett tilgjengelig på bibliotekene.

Jeg har ikke selv anmeldt «Mea Culpa», men jeg har sett igjennom 28- 30 anmeldelser av den. Romanen fikk definitivt ikke noen totalt ukritisk hyllest. Kritikerne gir den en variert og nyansert omtale, med vekt på både sterke og svake sider. Kritikkene holder - ut fra mitt syn - jevnt over et helt akseptabelt nivå - i forhold til sin oppgave. Og da snakker jeg om helheten, ikke løsrevne sitater, herfra og derfra, tatt ut av sin sammenheng. Det er ikke dermed sagt at alt er såre vel med norsk litteraturkritikk. Men i dette tilfellet skyter allmenne angrep på «ukritiske kritikere» over mål.

Det kan likevel være interessant å forsøke å trekke noen tråder ut fra dette utgangspunktet.

Litterære kriterier og litterært skjønn er i brennpunktet, både når det gjelder innkjøpsordningen og litteraturkritikken. Spørsmålet stilles ofte: Hva er litterære kriterier?

Litterære kriterier er ikke noe fastlåst. Samtidig er det heller ikke noe totalt variabelt og tilnærmet anarkistisk, som noen synes å ville ha det til. Det dreier seg om et begrepsapparat for å kunne vurdere spillet mellom språk, komposisjon og tematikk i et verk.

Bruken av kriterier er subjektiv, men ikke helt tilfeldig. Subjektive vurderinger gjøres på bakgrunn av kunnskaper og erfaring, en forståelseshorisont. Den er individuell, men ikke løsrevet fra hvilke teoretiske retninger skribenten kjenner tilknytning til. Eksistensielle og samfunnspolitiske oppfatninger er også vesentlige. Det litterære feltet er dynamisk.

Grovt sett kan vi skille mellom to hovedtyper litteraturkritisk virksomhet, en i dagspressen og en i tidsskrift/forskningssammenheng.

Dagskritikken refererer seg til et første «mötesögonblick» med boka som formidles til leserne. Dette uttrykket er hentet fra den svenske litteraturkritikeren og forskeren Horace Engdahl, i et intervju i essaysamlingen «Skrujern, kanoner og trojanske hester» (1996). Engdahl er en av dem som i senere år har framhevet dagsaviskritikkens betydning for den offentlige litterære samtalen. Han legger vekt på at dagskritikken viser hva som skjer i den umiddelbare lesningen av et verk. Det viser hva som er forståelig etter et førsteinntrykk. Nettopp fordi det ligger i sjangeren anmeldelse-på-dagen at møtet mellom den ferske boka og leseren ikke skal bli gjenstand for en inngående analyse og filtrering, blir det spesielt «mötesögonblick» mellom bok og leser. Kritikeren er en leser som har spesialisert seg på å formulere denne virkningen. Dagskritikken skaper på sitt beste et åpent, impulsivt rom rundt litteraturen.

Dagskritikken trenger samtidig anmeldere som er skolerte lesere. Hvis ikke reduseres kritikken lett til et kjapt handlingsreferat og en enkel «dom». Litteraturanmeldelser er ikke noe man tar «på sparket». Kritikeren trenger en referanseramme, men Engdahl tror ikke på noen kanon som alle kan ha felles. Alle vil, mer eller mindre, finne sin egen personlige referanseramme å forholde seg til. Derfor er det også en fordel om kritikeren forteller leseren om sitt ståsted.

Denne tilnærmingen skiller seg fra en annen og mer dyptgående kritikervirksomhet, som omfatter tidsskrift- og forskerpraksisen. Den krever en annen lesemåte, som litteraturprofessor Arne Melberg kaller «gjenlesning», i essayet «Läsarplikter» i samlingen «Det glatte lag» (1996). For en kritiker er lesningen helt vesentlig. Gjennom begrepet «gjenlesning» bygger Melberg bl.a. på Roland Barthes teorier. Ved å lese et enkelt verk flere ganger kan en dypere forståelse og opplevelse av teksten oppnås. I gjenlesning vil man oppdage nye ting ved teksten, få større innsikt i språk, struktur, metaforer og tematikk. Teksten åpner seg på en ny måte jo mer man går inn i den. Hvis kritikeren bare leser det ene verket etter det andre, vil dette ikke nødvendigvis øke forståelsen og opplevelsen, men heller virke som en gjentakelse av det samme, på lengre sikt.

Slike «läsarplikter» er det lettere å realisere i tidsskriftarbeid og litteraturforskning som gir muligheter til - og fordrer i praksis - en nøyere analyse enn dagskritikken. Produksjonsforholdene til kritikerne er annerledes, ofte har skribenten bedre tid og bedre plass. Og leserne er gjerne en mer spesifikk, kanskje mer litterært bevisst målgruppe. Det gir kritikeren inspirasjon og muligheter til å lese seg inn i stoffet og til å reflektere, analysere på en grundigere måte.

Det er ikke naturlig å stille de samme kravene til disse to forskjellige variantene av litteraturkritisk virksomhet, men på sitt beste kan kritikere klare å kombinere disse tilnærmingsmåtene.

Etter min mening kan litteraturkritikk være noe langt mer enn man får inntrykk av i den opphetete debatten som har pågått i det siste. Det er både sterke og svake sider ved norsk kritikk. Men hvorfor ikke også merke seg noe av den positive utviklingen? Rammene for litteraturformidlingen er utvidet gjennom de siste 10- 15 årene. Spennet og perspektivet er bredere enn tidligere. Tidsskrift som Kritikkjournalen og Vagant og NRKs Kritikertorget har gitt den mer teoretisk funderte litteraturformidlingen en ny arena. I 1990-åra har dessuten skillet mellom avis- og tidsskriftkritikk i en del sammenhenger blitt mindre tydelig. Aviser som Dag og Tid, Morgenbladet og - inntil siste høst - Klassekampen har utvidet begrepet «aviskritikk». Aviser som Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagsavisen og Stavanger Aftenblad legger stor vekt på kulturdekningen, inkludert litteraturen. Kritikerne skriver også kommentarer og artikkelstoff.

Dette gir kritikerne et større spillerom, men oppgaven er alltid den samme. Kritikeren er en veileder, en reflektert leser som setter verket i en sammenheng og skaper et offentlig rom rundt litteraturen. Litteraturanmelderen driver sin virksomhet på vegne av et publikum og rettet til allmennheten. Det er og skal ikke være noe bestillingsverk, verken for Vurderingsutvalg, Ankenemnd eller forlag. Disse rollene må aldri blandes.