STORMANNSGALT: Namsos Rock City, her representert ved et blomsterbed formet som en gitar, er et eksempel på hvor stor forskjell det er på politiske prestisjeprosjekter og selvdrevne kulturtilbud i Norge. Foto: Andrea Gjestvang
STORMANNSGALT: Namsos Rock City, her representert ved et blomsterbed formet som en gitar, er et eksempel på hvor stor forskjell det er på politiske prestisjeprosjekter og selvdrevne kulturtilbud i Norge. Foto: Andrea GjestvangVis mer

Staten tar mer enn de gir til musikkfeltet

Kontrasten mellom tilstanden på de autonome musikkscenene og offentlig finansierte skandaleprosjekter som Namsos Rock City er grell.

Meninger

«Det er aldri blitt brukt så mye penger på kultur», ble det nylig sagt fra politikerhold. Samtidig leser vi at kunstnerne nå har dårligere økonomiske kår enn på flere tiår.   Billedkunstner Tor Inge Kveum skriver i Dagbladet 10. februar at samtidsavdelingen i Nasjonalmuseet hadde 4,2 millioner til innkjøp, og 24,8 millioner kroner til personalkostnader i 2013.  

Som frilansmusiker gjennom 40 år har jeg sett hvordan kulturmidler blir borte på veien, før de når scenen. Samtidig har vi vært vitne til en økende satsing på byråkrati, monumentale bygg, såkalte kompetansesentre, faglige utvalg, levekårsundersøkelser, utredningsgrupper, kunstnerråd og ikke minst Kulturråd. Mye kan tyde på at den såkalte kunstnerpolitikken er drevet av andre interesser enn dem som innehas av den angivelige målgruppen. Derfor er det også logisk at kunstnerne ikke blir hørt når politikken utformes.  

Over hele Norge finnes det autonome kulturfora drevet av lokale ildsjeler. Innenfor rytmisk musikk har vi blues- jazz- rock- og viseklubber, og de færreste av disse får noe som helst støtte over kulturbudsjettet. Alt er basert på frivillig innsats i lokalmiljøet. Som en grell kontrast til disse live-scenene som faktisk sysselsetter de fleste profesjonelle frilansmusikerne her til lands, har vi politisk vedtatte skandaleprosjekter som for eksempel Rock City i Namsos. Dette er vel selve kronen på makkverket av det som er skapt av umusikalske og styringskåte politikerfingre.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg leste nylig nedenstående melding på Facebook. Den oppsummerer i grunnen situasjonen: «Sorry, jazzvenner - Musikklubben "Jazz i Stavern" har etter ekstraordinært årsmøte/styremøte besluttet å innstille videre musikksatsing på vår trivelige scene på Det Gule Galleriet i Stavern. Etter tapskonserter og manglende økonomisk støtte fra Norsk Kulturråd og Larvik kommune, må vi innstille. - Vi takker for oss etter nærmere 40 arrangerte toppkonserter med kremen av norske (og utenlandske) jazzmusikere og vokalister siden oppstart høsten 2011. Det var morro så lenge det varte. Vi skulle så gjerne invitert til nye, svingende jazzkvelder i «kystens smilehull», Stavern» (Bjørn Melleby — «Jazz i Stavern»).  

Seniorrådgiver Odd Langklopp i Musikernes Fellesorganisasjon viser en oppsiktsvekkende distanse til virkelighetens verden når han tror at de økonomiske vilkårene for frilanserne kan bedres ved å kreve en minstesats fra oppdragsgiverne. Samtidig gir han en god illustrasjon på to vidt forskjellige verdener innenfor kultur-Norge: Den offentlig finansierte kulturen og den som holdes i live av alle andre enn stat og kommune.   I tidligere artikler og kronikker har jeg dokumentert hvordan staten tar mer ut enn de putter inn i vårt felt.

Hvis det hadde vært et reelt ønske om å gi noe tilbake, ville den mest demokratiske og minst byråkratiske måten være at alle autonome musikkfora i Norge fikk midler til å honorere profesjonelle utøvere for konkrete oppdrag.   Statistisk Sentralbyrå meldte nylig at arbeidsføre personer i Norge nå forbruker i gjennomsnitt mer enn de produserer. Selvstendige frilansmusikere, uten sykepenger eller andre offentlige ytelser, representerer dermed et mindretall som går i pluss! Kanskje vi blir den aller siste yrkesgruppen som står på egne bein, før også vi blir fanget opp av NAV, eller innlemmet i offentlige velferdsordninger.