Liker arvinger: Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande fører en politikk som favoriserer milliardærarvinger. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Liker arvinger: Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande fører en politikk som favoriserer milliardærarvinger. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Bærekraftig velferdsskatt:

Staten trenger penger, men tar dem fra feil folk

Regjeringens skatteinnkreving er urettferdig, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Staten er dyr i drift. Det koster å holde seg med barnehager, skoler, helsetjenester, samferdselsprosjekter, militærvesen, kongehus, forskningsinstitusjoner, og Stortingspresidenter.

Faktisk er den så dyr at vi bruker mer penger enn vi tjener. I 2018 trekker finansminister Siv Jensen gullkortet for om lag 225,5 milliarder oljekroner, for å korrigere for det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet.

Det er ikke holdbart. Vi kan ikke lånefinansiere lærerstanden. Vi kan heller ikke fortsette å hente stadig mer penger fra oljefondet. Når statens inntekter fra olje og gass faller, må vi enten kutte i velferden eller hente inn pengene på annet vis. Økte skatter, for eksempel.

Nesten samtlige politikere bekymrer seg over velferdsstatens bærekraft. Heldigvis. Tolket i beste mening betyr bare det at de mener den er verdt å ta vare på – at den norske modellen, med en omfordelende stat og universelle velferdstjenester, er noe som gjør oss rikere, i både faktisk og menneskelig forstand.

Den politiske samtalen om velferdsstatens bærekraft handler i stor grad om hvorvidt man skal bevare, effektivisere eller kutte gitte tjenester. Det er på alle vis en fornuftig øvelse. Vi bør alltid søke å utnytte ressursene mest mulig effektivt, og vi bør alltid vurdere nytten mot kostnaden. Men vi må også snakke om hvordan vi kan øke skatteinntektene.

For selv om Storting og regjering stadig forsøker å forbedre systemet, slik at det skal tåle tidens tann, er de for ensporet i jakten på løsninger. Det er ikke bare kutt og effektivisering vi bør se til. Heller ikke til drømmen om «nye bein å stå på» når oljakrana skrus igjen.

Derfor bør politikkens blikk bør rettes mot hele regimet for skatter og avgifter. Vi skal ikke skattlegge verken folk eller næringsliv til døde, men det er på ingen måte gitt at dagens byrdefordeling er optimal. Heller ikke at innretningen på systemet er den beste.

All den tid vi skal legge beslag på folks penger, bør det gjøres på mest mulig rettferdig vis. Den politiske debatten om rettferdighet i skattesystemet er imidlertid helt død. For å låne fra Oscar Wilde: Politikerne vet provenyeffekten av alle skatter, men kjenner ikke verdien av noen av dem.

Spørsmål velgerne bør få svar på, er for eksempel hvilke skatter politikerne mener er mest og minst rettferdige. Er inntektsskatten mer rettferdig enn formuesskatt? Er moms på varer og tjenester bedre enn boligskatt?

Eller mest åpenlyst: Hvorfor skal folk betale skatt av inntekten sin når arvinger får pengene vederlagsfritt?

Velferdsstaten trenger skattekroner, men i rettferdighetsøyemed framstår det åpenbart at regjeringen tar dem fra feil folk.

Hvordan kom vi dit at det er mer rettferdig at sykepleieren må oppgi store deler av egen inntekt, bare fordi arvingen skal få strandvillaen og hele formuen uten å betale en krone? Arv er tross alt bare flaks. Ingen velger foreldrene sine.

Det er ikke mange år siden folk måtte oppgi en beskjeden sum ved overføringen av arv. Nå er det gratis. Høyre-Frp-regjeringen fjernet arveavgiften i 2014. For historiebøkene er det viktig politisk arvegods for en Høyre-statsminister at det ble mer lukrativt å være formuende her til lands.

Men det har skjedd ting siden Erna Solberg inntok regjeringskontorene. Selv om Norge går godt, er den økonomiske situasjonen forandret. Oljeprisfallet ble en vekker. Vi vet hvor sårbare vi er. Arveavgiften ble fjernet i gode tider. Framover trenger vi trolig større bidrag fra skattebetalere. Skatten må opp, og noen må betale prisen.

Skatt kan ha negative effekter på verdiskaping, men arveavgiften på ingen måte næringsfiendtlig. Hvorfor Høyre mener det er bedre at arbeidere betaler mer inntektsskatt og bedriftseiere mer selskapsskatt, framfor at arv skattlegges, er merkelig. De eneste som tjener på det er arvingene selv.

Alle andre taper, i den forstand at fellesskapets oppgaver må finansieres med mer av våre penger. Når færre legger penger i potten, blir byrden større for oss andre.

De fleste vil si seg enige i at den gamle arveavgiften var dårlig innrettet, og at den ikke traff slik den burde. Løsningen på det problemet er imidlertid ikke fjerne den. Selv om det skulle være et politisk mål å sikre at færrest mulig vanlig folk må betale skatt av å arve litt penger, barndomshjemmet eller familiehytta, kan vi likevel ha en skatt som sikrer at søkkrike arvinger betaler.

Vi har riktignok et godt og progressivt skattesystem i Norge, der folk med mer penger og inntekt bidrar mer enn andre.

Men de rikeste slipper fortsatt billig unna. For å si det som Rødt-leder Bjørnar Moxnes: Vi trenger en dynastiskatt.