Statens ansvar for norsk våpeneksport

Lovverket for eksport av krigsmateriell må tuftes på et allmenngyldig verdigrunnlag som anerkjenner vårt medansvar som leverandører av våpen. Slik er det ikke i dag.

NORGE ER BLANT de største våpeneksporterende stater pr innbygger, og en betydelig eksportør av krigsmateriell internasjonalt. For å kontrollere denne eksporten følger Utenriksdepartementet (UD) både eksportkontrolloven og dens forskrifter. Dette lovverket bygger imidlertid ikke på erkjennelsen av det moralske ansvaret det innebærer å eksportere krigsmateriell. Vi i Norges Fredslag vil derfor kort presentere noen grunnleggende prinsipper vi mener bør ligge til grunn for all eksport av krigsmateriell.

ETHVERT LAND som selger midler til destruksjon har et moralsk medansvar for den destruksjon disse midlene forårsaker. Norge bærer dermed et tungt ansvar når det gjelder bruken av norske våpen i krig. Selve bærebjelken i norsk eksportkontrollovgivning forteller oss at Norge ikke skal selge våpen til «land i krig, der krig truer eller der det er borgerkrig». Denne formuleringen, som Stortinget vedtok for snart femti ar siden, viser indirekte at våre lovgivere erkjenner et medansvar for hvordan norske våpen brukes. Vedtaket hindret imidlertid ikke UD i å eksportere våpen til bruk i det folkerettstridige angrepet på Irak i 2003, eller å føre våpen inn i det borgerkrigsherjede landet i dag. Regjeringen kan altså i praksis eksportere våpen til land i krig når det måtte passe seg slik. Dette er et tydelig tegn på manglende konsistens og etikk i dagens eksportkontroll. Også som fredsmekler får Norge et alvorlig kommunikasjonsproblem når vi samtidig opptrer som våpeneksportør og krigsprofitør. Første steg ut av dette uføret er å definere hvilket moralsk ansvar vi mener skal ligge til grunn for eksport av norsk krigsmateriell. Vi presenterer derfor fire enkle prinsipper som vi mener bør ligge til grunn for eksport av krigsmateriell fra enhver demokratisk stat. 1. Ansvar for bruk av egenprodusert krigsmateriell Den norske stat bærer et medansvar for bruken av krigsmateriell eksportert fra Norge. Det er ikke noe nytt at den som utstyrer andre med våpen, er medansvarlig for disse våpnenes bruk. I dag er politiet svært ivrige etter å finne ut hvem som solgte våpnene til NOKAS-ranerne, og illegale våpenhandlere stilles for retten. Vi tilkjenner med andre ord illegale selgere av våpen dette ansvaret allerede. Neste steg er å tilkjenne legale eksportører, som vår egen stat, det samme ansvar.Norges blomstrende krigsindustri påvirker konflikter ute i verden. Gjennom vår storstilte våpeneksport tar vi faktisk side i mange av verdens væpnede konflikter. Det er på tide at denne virkeligheten erkjennes av våre myndigheter, slik at vi kan få en seriøs debatt om hvilke verdier vi vil stå for internasjonalt. Kan for eksempel Norge fortsette å subsidiere tusenvis av årsverk i krigsmateriellindustrien, samtidig som vi ønsker å opptre som en verdig fredsmekler? 2. Bevisbyrden tilfaller Utenriksdepartementet Det er staten som bærer bevisbyrden for at det krigsmateriell som eksporteres ikke anvendes i strid med eksporterende stats øvrige politikk. Siden det er staten ved UD som lisensierer eksport av krigsmateriell, må de også kunne bevise at dette krigsmateriellet ikke brukes i strid med norsk politikk. I dag kan det se ut som om vi er avhengige av eksportkontrollskandaler fra UDs side for å få noe som helst bevegelse på feltet. Disse skandalene synes det videre som om det er pressen og fredsorganisasjoner som har fått ansvaret for å grave frem. Dette er åpenbart urimelig. Ansvaret for oppfølgingen av de krav og betingelser som ligger til grunn for norsk våpeneksport tilfaller staten. Dette er et prinsipp Regjeringen må anerkjenne umiddelbart. Om myndighetene våre hadde tatt dette ansvar innover seg kunne de ha etablert et effektivt system for sporing og merking av norsk krigsmateriell, og fulgt opp eksporten med systematiske inspeksjoner. Noe slikt system eksisterer altså ikke i Norge i dag, selv om det finnes modeller og løsninger vi kan kopiere fra andre land. Her står det på politisk vilje og mot. 3. Åpenhet om de relevante forhold All relevant informasjon om eksport av krigsmateriell må gjøres offentlig tilgjengelig etter anerkjente demokratiske prinsipper for samfunnsdebatt. Ethvert demokrati baseres på at borgerne kan debattere de avgjørelser staten foretar. Dette forutsetter at borgerne har tilgang på all relevant informasjon om statens vedtak og politikk. Et samlet Storting har krevd at så stor grad av åpenhet som mulig skal tilstrebes om landets betydelige våpeneksport, nettopp for å få en konstruktiv samfunnsdebatt på feltet. I dag synes det imidlertid som om UD opererer etter det motsatte prinsipp, og helst bare offentliggjør informasjon som ikke vil skape debatt. Eksempelvis offentliggjøres ikke begrunnelsene for innvilging eller avslag av lisenser. Dermed kan vi heller ikke vite hvilke kriterier UD faktisk legger til grunn for å godkjenne eksporten. Dette kan ikke et demokrati som Norge være seg bekjent. Våre politikere må anerkjenne viktigheten av dette, og sørge for at Stortinget og det norske folk er informert om landets begrunnelser for å tillate eller nekte eksport av krigsmateriell. 4. Demokratisk kontroll over våpeneksporten Staten må opprette institusjoner for å sikre demokratisk kontroll med håndhevelsen av regelverket for eksport av krigsmateriell. Generelt sett må våpeneksporterende stater forpliktes til å opprette de nødvendige institusjoner for å sikre demokratisk kontroll med håndhevelsen av regelverket og praksis for eksport av krigsmateriell. I dag har ikke engang våre folkevalgte innsyn i lisensieringen av krigsmateriell og de strategiske evalueringene UD utfører, før lenge etter at eksporten har funnet sted. Dette er direkte uansvarlig. Som et minstekrav bør vi etablere et parlamentarisk nedsatt eksportkontrollråd, slik man har i Sverige. Med et slikt eksportkontroll-råd ville i det minste politikerne få innsyn i hvilke krigsmateriell Norge faktisk planlegger å eksportere til hvilke stater.

OM VI LIKER det eller ikke, står vi moralsk medansvarlige for bruken av de våpen vi forsyner andre stater med. Disse fire, enkle prinsippene kan danne grunnlaget for en lovgivning som setter vårt ansvar som selger i fokus. Dette ansvaret bør myndighetene slutte å bortforklare og avskrive som irrelevant.