Rådgiver i Civita, Mats Kirkebirkeland, hevder i en artikkel i Dagbladet 24. august at statens eierskap i Statkraft bare har symbolsk verdi, og at staten er en dårlig eier.

Hans resonnement bygger delvis på at han ikke forstår organiseringen av kraftforsyningen, delvis at han ikke tar inn over seg verdien av evigvarende ressurser. Han overser også nasjonalt eierskaps betydning for samfunnssikkerheten. Kirkebirkelands feiltakelser kan oppsummeres i følgende punkter:

1. Kraftsektoren har store investeringsbehov, men de ligger i nettsektoren, ikke hos produksjonsselskapene. De kan drive uten å foreta større investeringer, bare dekke løpende vedlikehold. Verken staten eller andre offentlige eiere har lagt vanskeligheter i veien for å dekke slike utgifter. Det er ikke nødvendig for offentlige eiere å bidra med kapitalinnsprøytninger. Statkrafts kapitalbehov har vært knyttet til utenlandske investeringer og til vindkraft. Det finnes ikke noe belegg for å påstå at staten er en dårlig eier av Statkrafts norske vannkraftvirksomhet..

2. Å privatisere Statkraft er å selge norsk vannkraft. Statkraft eier ca. 50 prosent av den norske vannkraften. Vannkraftverkene er unike anlegg, ulik all annen industri, ved at de har en meget lang levetid, flere hundre år, dersom de får normalt vedlikehold og rehabilitering. Verdien ved salg settes ved å beregne nåverdien av framtidige netto inntekter, og med normal rente blir verdien av inntekter i 30 eller 100 år nesten den samme. En får ikke fram den langsiktige verdien ved et salg.