Statens eller idrettens penger?

Det er uklart for offentligheten hva Norges Idrettsforbund og de medløpende kulturorganisasjoner begruner sine ønsker med.

Siden 1946 har den organiserte idretten i Norge hatt tilgang til midler fra staten gjennom en spesiell ordning hjemlet i lov. Tippeloven av 1946 ga idretts- og vitenskapelige formål enerett til overskuddet fra Norsk Tipping AS (NT). Utvalget som høsten 1945 utredet spørsmålet om «veddemål i idrettskamper», foreslo at overskuddet i sin helhet skulle tilfalle idrettsformål. Etter påtrykk fra rektor ved Universitetet i Oslo, Otto Lous Mohr, ble vitenskapelige formål i sluttfasen av arbeidet tatt inn i lovteksten sammen med idrettsformål. «Benytt da denne anledning til å gi (tippe-) institusjonen en ekstra touch av idealitet» var rektor Mohrs argument overfor sosialminister Oftedal.

I 1945- 46 var det fortsatt betydelig motstand mot å innføre tipping. Virksomheten ble ansett som etisk problematisk. Dette hensyn utnyttet rektor Mohr da han foreslo for statsråd Oftedal å skrive inn vitenskapelige formål i lovteksten. Dette formål ville gjøre forslaget akseptabelt for flere. Bare KrF gikk samlet mot lovforslaget da det ble behandlet i Stortinget forsommeren 1946. «Vinstånda som fylgjer med lukkespel» ble anført som sentral begrunnelse fra motstandernes side.

Norges Idrettsforbund (NIF) prøvde å forhindre at vitenskapelige formål kom inn i lovteksten. NIFs innvendinger ble imidlertid ikke tatt til følge. Finansdepartementet (FIN) var selvsagt prinsipielt imot at statlige inntekter skulle ta andre veier enn ordinær praksis tilsa. Motstanden ble modifisert ved at deler av inntektene skulle gå til vitenskapelige formål, hvilket ville bety en viss avlasting av statsbudsjettets inntektsside. Andelen til idrettsformål måtte imidlertid FIN godta å miste kontroll over.

En rekke andre formål søkte å komme i betraktning på veien fram til lovvedtaket sommeren 1946. Trykket fortsatte de første år etter etableringen av NT. Humanitære organisasjoner, kultur- og kunstnerorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner presset på for å komme i betraktning. NTs suksess var fra første driftsår et faktum, og bidrog sterkt til interessen for å komme med blant begunstigede formål. Men verken kreft- eller tuberkulosesaken var viktige nok til å slippe inn døren til tippemidlene.

Loven av 1946 forble uendret i vel 20 år. Tippemotstanderen Kjell Bondevik fikk i 1967, som kirke- og undervisningsminister, i oppgave å foreta den første endring av «tippenøkkelen» (lovens ' 10), dvs. overskuddsdelingen mellom forsknings- og idrettsformål.

Tallspillet Lotto ble innført i 1986. Den markerte svikten i forballtippingen ved inngangen til 90-årene førte til initiativet om å samordne inntektene fra NTs spill, og fastsette fordelingen av overskuddet gjennom én lov. Lov om pengespill av 28. august 1992 nr. 103 gir hvert formål - kultur, vitenskap og idrett - rett til 1/3 av overskuddet. Kulturformål var knyttet til overskuddet fra Lotto, og kom således naturlig inn som jevnbyrdig part ved samordning av inntekter og lovverk.

Overskuddet fra NTs virksomhet var spilleåret 2000 på 2472 mill. kroner, hvilket ga 824 mill. kroner til hvert av formålene ved fordelingen for 2001. Det er bare midlene til idrettsformål som blir fordelt av Kongen (i statsråd), etter innstilling fra det saksansvarlige departementet. Midlene til de to andre formålene blir inntektsført, og bevilgninger gitt over ordinære poster i statsbudsjettet.

NIF har den senere tid arbeidet for å få støtte i Stortinget til å få 1992-loven endret. I allianse med visse deler av kulturlivet har NIF argumentert for at idretts- og kulturformål burde dele overskuddet seg imellom, slik at hvert av formålene årlig fikk ytterligere vel 400 mill. kroner å rutte med. Forskningen forutsettes av initiativtakerne kompensert over de ordinære poster i statsbudsjettet.

Det er uklart for offentligheten hva NIF og de medløpende kultur-organisasjoner begrunner sine ønsker med. En kan imidlertid gå ut fra at det argumenteres tungt for at frivilligheten i lag og foreninger landet rundt trenger dette håndslaget fra staten for å overleve, hardt presset av kulturelt oppbrudd, kommersiell infiltrasjon og et ustadig bosettings- og familiemønster. Argumentasjonen gjelder i slike sammenhenger alltid det nivå i organisasjonene som ikke har nytt godt av statlige driftstilskudd, dvs. idrettslagene. Statlige driftstilskudd har opp gjennom hele etterkrigstiden vært forbeholdt sentrale og regionale organisasjonsledd og tiltak. Å redde den gjenværende lokale frivilligheten framstilles som sentrale myndigheters plikt. De betydelige statlige overføringer som sentralapparatet mottar (300 mill. kroner i 2002), skaper ingen forlegenhet når det gjelder å kreve staten til ansvar for utmattings- og forfallstendenser i egen grunnorganisasjon.

Langt på vei er denne situasjonen skapt av staten. Ved å overføre betydelige midler til idrettsorganisasjonenes sentralapparat uten klare krav til bruken av pengene, har staten bl.a. etablert en godt utbygd, statsbetalt, sektorbasert lobbyist, som øver et tungt trykk inn mot det politiske sentralapparat. Enkelte ganger skjer utvilsomt slik lobbyvirksomhet i forståelse med den politiske ledelsen i det aktuelle departement. I den aktuelle sak er det interessant å spørre om den politiske ledelsen i Kulturdepartementet underhånden har vist forståelse for en annektering av forskningsandelen av NTs overskudd. Forklaringen kan finnes i manglende evne til å trenge gjennom med kultursaker i de ordinære budsjettrundene i regjeringen.

Det gjenstår å se om utradering av forskningsformål fra 1992-lovens ' 10 lykkes uten offentlig debatt og prinsipielle overveielser. Vitenskapelige formål spilte en betydelig, kanskje avgjørende rolle da loven av 1946 ble vedtatt. Denne innsatsen hadde fortjent en bedre skjebne enn å bli forsøkt presset ut av loven av den «folkelige» allianse som nå trykker på i Stortingets korridorer. Den monopolposisjon idretten ikke fikk i 1946, søker den nå å gjeninnta i allianse med kulturinteresser, som ikke lenger stoler på å lykkes via ordinære bevilgningsveier gjennom regjering og Storting.

Hvis det i denne stortingsperioden skal skje en endring av det som fortsatt omtales som «tippeloven», burde en kunne forvente at det ble reist en debatt om hvorfor idretts- og kulturformål eventuelt fortsatt skal innvilges en lovbeskyttet finansieringsordning utenfor Stortingets innsyn, ansvar og kontroll. Er ikke tiden inne til at kontrollert (Norsk Tipping) og ukontrollert gambling (spilleautomater) blir gjenstand for en samlet analyse - med påfølgende politisk oppvask? Hele feltet er mildt uttrykt beheftet med så mange betenkelige sider, og har i ly av politiske lammelse vokst seg så stort, særlig automatmarkedet, at en avklaring er helt nødvendig. Det er et gedigent paradoks at frivillige organisasjoner med ideelle humanitære, kulturelle og idrettslige mål skal medvirke til å påføre samfunnet manifeste problemer i jakten på inntekter. Når debatten om dette brennbare tema uteblir, så er det et godt bevis på den mesallianse som er innarbeidet mellom ledende politikere, organisasjonsfolk og spillnæringens operatører.

Mens vi venter på en avklaring, fortsetter frivillige organisasjoner å bytte bort sitt gode navn og rykte mot beskjedne andeler av inntektene fra et spillemarked som skaper avhengighet og betydelig sosial nød, samtidig som private lokal- og apparateiere tjener seg søkkrike. Før i tiden var ideelle organisasjoner opptatt av de sammenhenger de inngikk i, og de konsekvenser deres virksomhet kunne ha for andre enn primærbrukerne. I dag synes det kun å være penger som teller, uansett hvor de kommer fra og hvilken historie de er bærer av.

Et grunnleggende spørsmål er hvor langt Stortinget ved lovgivning bør gå i å legge viktige virksomheter og finansieringsordninger utenfor sin innsyns- og styringsrett uten at Stortingets posisjon og autoritet blir undergravd. Kortsiktig popularitet kan innebære langsiktige omkostninger, politisk og økonomisk.