Statens hyrde

Et stilfullt og meget troverdig portrett av CIA

FILM: Matt Damon spiller hovedrollen i denne filmen, og gjør nok en gang en briljant tolkning, der han spiller humørløs og følelseskald perfeksjonist - en beskrivelse som i og for seg er relativt treffende også for filmen. Men til tross for at «Den innerste sirkel» ikke slamrer med dørene og er høylytt, er den stikkende og gnistrende godt fortalt.

Robert De Niro har med «Den innerste sirkel» laget en annerledes agentfilm. Borte er eksplosjonene og duppedittene, og tilbake er menn med makt i hatt og frakk. En troverdig agentfilm, med andre ord.

Vi følger Edward Wilson (Matt Damon) fra han på slutten av 30-tallet rekrutteres inn i det hemmelige elitebroderskapet Skull & Bones, til han blir en av grunnleggerne av CIA, og bakgrunnsfigur for amerikanernes Bay of Pigs-invasjon på Cuba.

Vi blir kjent med ham som en konsentrert og målrettet student. Og i løpet av filmens gang, ser vi ham bli formet av agentbyrået til en iskald «byråkrat», som utfører sine oppdrag for fedrelandet og som derfor er nødt til å neglisjere sin familie.

Robert De Niro serverer oss et svært stilfullt og troverdig portrett av CIA, deres arbeidsmetoder, og ikke minst den kalde krigen slik den ble styrt fra maktkorridorene i USA. Det er tydelig hvor regissøren har gått i skole, og filmuttrykket og stemningen minner om Francis Ford Coppolas. Sistnevnte er i tillegg utøvende produsent for filmen, og de to legendene har nok delt erfaringer.

De Niro undervurderer ikke sitt publikum, og har laget en komplisert og intelligent film, som tidvis oppleves hakket for intrikat. Kortene holdes rett og slett litt for tett til brystet, og vi slipper aldri riktig helt inn til den innerste sirkel.