FLOSKELFYLT: «PR-nestor Hans Geelmuyden tok for litt siden et oppgjør med egen bransje og mener at den med floskler, klisjeer og tomprat bidrar til at samfunnet står på stedet hvil», skriver Anne Marte Blindheim.  Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet
FLOSKELFYLT: «PR-nestor Hans Geelmuyden tok for litt siden et oppgjør med egen bransje og mener at den med floskler, klisjeer og tomprat bidrar til at samfunnet står på stedet hvil», skriver Anne Marte Blindheim. Foto : Sigurd Fandango / DagbladetVis mer

Statens mulm og mørke

Hvor mange kommunikasjonsrådgivere må til for å skru ut en lyspære? 250, ifølge Statoil, skriver Anne Marte Blindheim.

Dette er ikke personlig, det er business. Kommunikasjonsrådgivere og PR-medarbeidere er som regel både flinke og hyggelige folk. Men den enorme utbredelsen av denne yrkesgruppen i det offentlige er en liten satan i staten.

De jobber med informasjon, men på en annen måte enn journalister. Kommunikasjonsmedarbeidere er betalt av en oppdragsgiver. Jobben er å planlegge møter og konferanser, holde oversikt over mediebildet og få informasjon ut. For journalister og andre kan de være nyttige loser inn i et fagfelt eller en organisasjon.

Men faget handler i stor grad også om påvirkning og kontroll. En del av det dagens informasjonsrådgivere driver med, hadde samfunnet klart seg bedre uten. Ta for eksempel videoene som regjeringens medarbeidere legger ut på YouTube. De er så kjedelige at nesten ingen gidder å se dem. Det er bortkastet tid og penger og er ille nok.

Verre er det evige omdømmemaset. Det er hvordan man framstår som teller, ikke hvordan man er. PR-nestor Hans Geelmuyden tok for litt siden et oppgjør med egen bransje og mener at den med floskler, klisjeer og tomprat bidrar til at samfunnet står på stedet hvil. Det verste er likevel at baksiden av det å selge og promotere det glade budskap, er å mørklegge og holde tilbake det negative.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle skjønner at en rådgiver for et parti eller en organisasjon ikke kan eller skal være nøytral. Men med offentlige embetsmenn og etater burde det være annerledes. Publikum er deres egentlige arbeidsgivere. Altfor ofte opplever journalister og andre et statlig byråkrati som virker trent og bygget for å beskytte og blankpolere seg selv og sine ledere. Positive saker lekkes, negative saker ties i hjel. Krevende henvendelser treneres eller filtreres vekk. Vanskelige nyheter dumpes når mediene har lite folk på jobb eller har hendene fulle med store saker. Like mye som infofolk er kanal mellom folket og makta, er de med på å opprettholde avstanden mellom dem. Når de interne rådgiverne ikke greier jobben selv, hyres det inn ekstern hjelp.

Denne uka avslørte Aftenposten at NAV leide inn en konsulent for å få NRK felt i Pressens Faglige Utvalg.

Det har vært et spill som pressen har kunnet, og som pressen har levd fint med. Men nå vokser kommunikasjonsbransjen seg sterkere samtidig som journaliststanden svekkes. Antall medlemmer i Norsk Journalistlag er det samme i dag som det var i 2008. Antallet fast ansatte har gått ned med 400. TV 2 og Dagbladet har vært gjennom store nedbemanninger, nå er det Schibsted og A-pressen sin tur. I mellomtida har bransjeforeningen Komm økt medlemsmassen med 40 prosent på fem år. Ifølge Finansavisen og Aftenposten har antallet infomedarbeidere i departementene økt fra 15 personer i 1984 til 178 personer i 2011. Bare fra 2008 til 2011 har antallet inforådgivere i offentlig sektor vokst fra 1385 til 1820. I tillegg kjøper staten PR-tjenester for titalls millioner. 43 statlige virksomheter, departementer, direktorater, tilsyn og andre etater brukte totalt 75 millioner kroner på innkjøp av slike tjenester i fjor. Offentlige kunder står for minst 20 prosent av inntektene til de store byråene - og da er de store statlige og halvstatlige selskapene utelatt. De medregnet, ville det offentlige kommunikasjonsbudsjettet vært mye høyere.

Statoil har alene nesten 250 informasjonsarbeidere ansatt. Det er like mange som det er journalister i Aftenposten, det er flere enn i VG og nesten dobbelt så mange som i Dagbladet.

I tillegg har Statoil en stor rammeavtale med Gambit HK og de har stått på kundelista til McCann.

Vi har en flertallsregjering som hemmeligholder mer enn noen regjering før og som virker lite interessert i meroffentlighet. Sammen med et stadig skjevere forhold mellom presse og PR-bransje, kan dette gi en negativ utvikling for offentlig debatt og demokrati.

Pressen kritiseres, sikkert ofte med rette, for å løpe i flokk. Men når staten lukker seg, er det kanskje ikke rart om journalistene stormer fram for å kikke inn når noen klarer å slå en sprekk i fasaden. Når masken blir stadig strammere og et gedigent apparat er i sving for å ivareta den, kan man få inntrykk av at mye er galt på innsida. Ingen er tjent med at skattepenger brukes for å bygge barrierer mellom makt og offentlighet.

Mindre åpenhet og mindre demokrati gir mer politikerforakt.

Følg oss på Twitter