Statlig rasisme

«Systematisk mistenkeliggjøring av asylsøkernes motiv har blitt et gjennomgående trekk ved forvaltningen.»

Behovet for en nasjonal selvransakelse går i disse dager ut som et unisont budskap fra kongehuset, kronprinsen, statsministeren og gjennom hele den norske samfunnsledelsen. Utfordringen er at vi alle som medmennesker må søke svar på de grunnleggende verdispørsmål som det tragiske og rasistisk motiverte drapet på Holmlia avdekker.

Avdekning og bekjempelse av fremmedfrykt og hverdagsrasisme er viktige elementer i det holdningsskapende arbeid. Reell likebehandling er det selvsagte målet, og vi står overfor store utfordringer når det gjelder å sikre flyktninger og innvandrere likeverdig tilgang til bolig, helse, utdanning, og jobb.

Våre øverste samfunnsledere har derimot vært bemerkelsesverdig tause om statens og det offentliges eget medansvar, ikke minst når det gjelder holdninger som signaliseres gjennom asyl- og innvandringspraksisen.

Vi har de siste ti årene fått en vedvarende humanitær krise, hvor livredde og avviste asylsøkere til stadighet må gå i skjul hos private eller søke tilflukt på nåde og ubestemt tid i norske kirker og bedehus. Samtidig trakasseres disse mennesker åpenlyst av skiftende ministre og regjeringer, med påstander om å ha «sneket i asylkøen» eller motsatt seg «lovlig fattede vedtak».

Systematisk mistenkeliggjøring av asylsøkernes motiv har blitt et gjennomgående trekk ved forvaltningen. Selv om langt de fleste asylsøkere i Norge kommer fra land i krig eller land hvor grove brudd på menneskerettighetene er hverdagskost, blir de likevel ofte summarisk og ydmykende framstilt som økonomiske flyktninger.

Det restriktive og i sin ytterste konsekvens fremmedfiendtlige norske asylsystem bidrar i virkeligheten til å legitimere den samme generelle mistenksomhet og fremmedfrykt som høyreekstreme og nynazister spiller på. Synderegisteret er også langt når det gjelder tragiske selvmordsforsøk blant avviste flyktninger, ny fengsling og mishandling i hjemlandet av tvangstilbakesendte som aldri ble lyttet til eller trodd, osv.

For folk som ikke kjenner asylsøkere personlig, er det vanskelig å forestille seg hvor brutalt norsk asylforvaltning kan gå frem. Et eksempel er saken til en 11 år gammel jente fra eks-Jugoslavia. Det var ikke nynazister som 16. februar 2000 vekket henne og hennes familie ved å banke på dører og vinduer, og lyse med Mag-Lights inn i hytta på asylmottaket der familien bodde. Det var norske polititjenestemenn, på oppdrag for Justisdepartementets utlendingsavdeling. Samme dag ble familien internert på Snarøya i påvente av endelig tvangshjemsendelse.

11-åringen reagerte i avmakt ved å låse seg inne på badet og spenne et belte rundt halsen. I all hast tilkalte man en psykolog som kjente henne fra tidligere. Det lyktes ham å oppnå kontakt med henne og få stoppet den desperate handlingen, men han vurderte at hun fremdeles var i en akutt krise og hadde behov for øyeblikkelig behandling. Samtidig fraskrev han seg ethvert ansvar for hva hun kunne komme til å gjøre dersom hun ikke fikk den medisinske hjelpen hun trengte.

En uttalelse fra psykologen ble samme dag vedlagt brev til Justisdepartementet fra asylsøkernes advokat. Der sto det: «Jeg var selv på Snarøya i dag og opplevde deler av et barns lidelse. Det var forferdelig.»

Og advokaten konkluderte: «Situasjonen for barnet er så alvorlig at jeg ber om at Justisdepartementet beslutter utsatt iverksetting straks og at barnet taes med til øyeblikkelig behandling.»

På under to timer svarte Justisdepartementet uten nærmere utdypning: «Departementet finner ikke at de nye opplysninger og anførslene i saken gir grunnlag for utsatt iverksettelse.»

Samme kveld besøkte barnevernet i Bærum familien ute på Snarøya og besluttet å ta over ansvaret for jenta etter samtale med henne og hennes søster: «De var begge preget av situasjonen, var bleke og passive. Ingen hadde spist noe mat den dagen. De gav uttrykk for at foreldrene var så fortvilte at de ikke klarte å passe på dem.» Den følgende dagen fant barnelegen ved Bærum sykehus at 11-åringen nå var blitt psykotisk, og konkluderte: «Jeg vurderer henne til å være i behov av både medikamentell og psykoterapeutisk behandling. Selvmordsfaren må anses som overhengende.»

Beretninger om overgrep mot asylsøkere fra Statens side har beveget enkelte stortingspolitikere til å ta opp problemene. Som oftest har innsatsen vært forgjeves. Den generelle skepsis overfor flyktninger og innvandrere er også stor blant våre folkevalgte. Mange har tiltro til forvaltningen og mangler tilstrekkelig kontakt med flyktningenes virkelighet til å bli personlig engasjert. Samtidig tror mange at man står seg dårligere mot Frp i kampen om velgerne om man viser et for tydelig engasjement for flyktninger og innvandrere.

Etter sju års drøftelser innførte Stortinget fra 1. januar 2001 en ordning med såkalt nemndvurdering av ankesaker i utlendings- og asylforvaltningen, angivelig for å bedre rettssikkerheten. Utlendingsnemnda er i disse dager under organisering med en fast stab av 17 nemndledere, omlag 100 saksbehandlere, samt 500 legfolk foreslått av blant annet statskirka og en rekke humanitære organisasjoner.

Mange håpet at det «nye» system skulle sikre asylsøkere en mer åpen, uavhengig, og human behandling enn det gamle systemet under Justisdepartementet. Problemet er at det «nye» systemet er lagt til rette slik at representanter for det gamle systemet fortsatt har stor innflytelse gjennom det «nye» systemets sekretariat. De 17 nemndledere, hvorav de fleste kommer fra ledelsen i det gamle systemet, kontrollerer selv hvilke saker de vil legge frem for såkalt «full nemndvurdering».

De kan sammen med sekretariatet avgjøre såkalt «kurante» saker uten å konferere med noen av de 500 legfolk, og kriteriene den enkelte saksbehandler legger til grunn, er vage. Det kan synes tilforlatelig at søknader som åpenbart må avslåes kan gis en forenklet behandling. Men når en anke stemples som grunnløs, vil den tidligere praksis være avgjørende for hva som kan føre frem. Derved forsterkes tidligere praksis, uten at nemnda får adgang til å vurdere om tidligere praksis er heldig!

Antallet medlemmer i den enkelte nemnd er for øvrig allerede redusert fra 5 til bare 3 personer, og kun én representant foreslått av de kirkelige eller humanitære organisasjoner vil være tilstede og dermed alltid i mindretall.

Sylvia Brustad har uttalt at hun håper utlendingsnemnda vil øke tilliten til beslutninger fattet i norsk asylforvaltning. Det er imidlertid vanskelig å fri seg fra en mistanke om at de 500 nemndmedlemmer risikerer å bli «gisler» i et organ der de selv har svært begrenset innflytelse og kun illusorisk innsikt i saksbehandlingen.

Samtidig med innføringen av nemndsystemet, begrenses klageretten. Blant annet kan ikke lenger kirkeasylanter påregne klagevurdering, og på grunn av nemndordningens uavhengige status kan klager over forvaltningen videre oppover til en minister, et departement eller stortingsrepresentanter bli mye vanskeligere i fremtiden.

Vi stiller spørsmålet om det gamle byråkratiet nå, da selvransakelsen burde stått i sentrum, er i ferd med å reetableres i en ny og raffinert forkledning, designet slik at den best mulig hindrer offentlig kritikk. Aner vi en overgangsordning der et system forsøker å sikre seg mot kritisk innsyn i gamle såvel som nye synder?

Skal ønsket om selvransakelse være annet enn en tom klisjé, er tiden nå inne til igjen å reise kravet om en uavhengig gransking av asylforvaltningen etter modell av Lund-kommisjonen, der forvaltningens avgjørelser blir kritisk gjennomgått, og de enkelte saksmapper blir åpnet. Kravet om en slik gransking ble også lagt frem av nåværende statssekretær Einar Gelius allerede i desember 1999, og er helt nødvendig om vi ønsker virkelige forandringer og ikke kun vil dekke kosmetisk over et statlig medansvar for rasistiske holdninger. En slik gransking vil ha en meget viktig og nødvendig signaleffekt mot den skjulte rasisme.