Statlige halliker - postmoderne sex

Som en hallik som handler med virkelig sex, hjelper Telenor til å kreve inn regninger for den virtuelle.

I Russland førte en rask overgang fra statsdrift på lavgir der det var lite å tape og lite å vinne, til en kapitalistisk økonomi med knallharde økonomiske insentiver blant annet til halv- og helkriminell virksomhet der formuer kunne vinnes på noen måneder. I mindre omfang synes noe liknende å ha skjedd i telekommunikasjonsbransjen i Norge som følge av deregulering og rask teknologisk endring. Her vil vi fortelle en historie om hva som kan skje når dette kombineres med en inkassobransje ute av kontroll:

Det er tidlig morgen, sent i oktober. Tåken henger lavt over kontorvinduet. Klokka er seks. Oppgaven som ligger foran meg, står i stil med dagens tristesse: Månedens regninger skal gjennomgås og betales. Plutselig lyser det sterkt og gult i alt det grå. Øverst i høyre hjørne på en regning står en gammel kjenning fra barndommen: «Cocktail» og mer hiphopt, halvkulturelt fra nyere tid, «Lek». Beløpet som kreves, er fem hundre kroner, regningsutsteder kaller seg Beate Uhse. Litt lenger nede i haugen dukker det opp nok en fargerik regning, lyseblå, fra noe som kaller seg Forbrukernett A/S, vel to tusen kroner, og så nok en gul en - en hundrings. Det er uklart hva regningene skal dekke. Det demrer imidlertid etter hvert - det dreier seg om kjøp av telefonsex. Raske undersøkelser på Internett avslører at Beate Uhse er et stort, tyskdominert pornokonsern som bransjer ut i telesex, sexredskaper og forlagsvirksomhet. 600 butikker i Tyskland, fire i Norge. Virkelig en kvinnestyrt kulturspreder opp i det nordlige nattemørket! Forbrukernett er en mer lokal størrelse, men stor nok til å komme i avisa et par ganger.

Problemet er at jeg ikke hadde benyttet meg verken av de lokale eller globale kultursprederne på området. Tvert imot, jeg er så kulturelt bakstreversk at jeg finner slike former for postmoderne sex frastøtende. Fantes det andre skyldige? Etter middag var det ingen vei utenom familieråd. Tenåringen i huset er naturlig nok en mulighet. Her er det viktig å gå varsom fram. Kan den vanligvis så sanndru, populære gutten bli omforvandlet til en Mr. Hyde som i all hemmelighet innleder 15 sextelefoner på en natt? Alle samtalene var blitt registrert på samme natt/morgen, en natt til mandag. Formulert som ubegrunnet mistanke kan år med møysommelig oppbygd tillit bli rasert på et øyeblikk. Ubehaget dirrer i luften. Kanskje er det heller kona som kan ha noen skjulte lyster eller udekte behov? Spørsmålene blir luftet, men ingen kjenner noe til samtalene. En svak eim av mistro er ikke helt til å unngå.

Etter et par uker kommer telefonregningen fra Telenor. Den bekrefter tidspunktene som telesexselskapene oppgir. Som en hallik som handler med virkelig sex, hjelper Telenor til å kreve inn regninger for den virtuelle. I tillegg får Telenor en andel av inntekten fra Teletorg-sexen.

Likevel, regningen driver den siste rest av mistro vekk. Samtaler har blitt registrert på tidspunkter om morgenen da undertegnede spiser frokost. Det finnes ikke andre apparat enn det som var under min kontroll. Det var umulig at noen i husholdet hadde ført de samtalene som var registrert hos Telenor og telesexselskapene.

Siden tidspunktene passet overens, fant jeg det riktigst å anmelde Telenor for ikke å ha tilfredsstillende sikkerhetsopplegg. En anmeldelse er min plikt som samfunnsborger. Jeg tropper opp i Politihuset en lørdag formiddag. Anmeldelsen blir skrevet. Men ikke lest. Etter et par uker får jeg beskjed fra politiet at «anmeldelsen er ubegrunnet». Saksbehandleren i politiet har ikke engang giddet å undertegne. Klage til statsadvokaten blir prompte sendt.

Etter en stund blir det også klart for undertegnede at politiet ikke kommer til å gjøre noe. Klage blir sendt til Telenor der jeg gjør klart at det er umulig for meg å betale Telenor-siden av sextelefonene. De har ikke blitt ringt. Imens kommer nye versjoner av gule og blå regninger. Nå kommer noen på grått papir. Inkassovarslene kommer. Beate Uhse bruker Bryn Inkasso mens Forbrukernett har eget inkassofirma. Brev sendes der jeg forklarer at jeg verken kan eller vil betale for frastøtende tjenester som ikke er mottatt.

Forbrukernett gir seg, men Beate Uhse med utenlandsk kapital i ryggen og den tidligere storkriminelle Ole Christian Bach (Aftonbladet 19.12.2001) ved de skandinaviske spakene gir ikke opp. Han har da også gode forbindelser med Telenor. Som Computerworld kan fortelle: «Telenor har nå kastet seg på pornobølgen og har inngått avtale med en av de store sex-aktørene i Norge [Beate Uhse] slik at kunder som har lyst til å handle porno på nett kan bruke mobiltelefoner som sikker betaling. [...] Telenor Mobil tjener en prosentsats for hver sex-artikkel som selges via den nye mobile betalingsløsningen.» Nye inkassovarsler kommer.

Siden Kredittilsynet har tillatt inkassoselskap reelt å kreve renter for utestående betaling på mer en 2000 prosent pr. år, samt å kunne dømme konsumenter som dårlige betalere uten noen form for bevis, er dette en reell trussel. Denne andre, truende siden ved det offentlig sanksjonerte halliksystemet trenger seg fram.

I oktober 2001 kunne Dagsavisen fortelle at antall saker sendt norske inkassobyråer er økt med 42 prosent i løpet av et halvår. Dette har skjedd i en periode uten spesielle økonomiske vanskeligheter. Den vanligste forklaringen i pressen er tidens forfall. Folk har blitt dårligere betalere. Dette kan det være noe i, men som forklaring faller det i fisk: Moralsk forfall tar tid. Å ekspandere en næring som gir så høy lønnsomhet som dagens inkassovirksomhet, er fort gjort. At bedrifter også reagerer sterkere på vedvarende høy realrente og barberer innbetalingsfrister for å redusere renteutgifter, er også lett å skjønne.

Den manglende faktiske rettsbeskyttelsen av forbrukerne har gjort fristelsen til å sende ut falske regninger uimotståelig. Stavangeravisen kunne nylig fortelle at et firma kalt International Billing Collection hadde sendt ut falske krav på 180 kroner (Internett-sex) til flere tusen nordmenn. I tillegg til startfortjenesten lå den flerdoblete fortjenesten og ventet på inkassofirmaet Lindorff. Som avisen skriver: «Man sender et angivelig krav, uten dokumentasjon, og får penger for det. Kun i Norge er dette mulig.» I vår familie var dette den tredje gangen vi har opplevd en nær inkassotrussel for tjenester vi ikke har fått eller som har vært alvorlig defekt.

Den statlig sanksjonerte ågerrenten fra inkassobyråene legitimerer i dag den framvoksende torpedovirksomheten som har fått åpnere forbindelser til den offisielle økonomien. Hva er det som har skjedd, som har fått slike utvekster til gro fram? Hvordan har vi akseptert et samfunn som har blitt hardere i kantene, spesielt overfor de svakeste, når de fleste av oss etter sigende har fått bedre råd og skulle kunne oppføre seg mer, ikke mindre sivilisert? Det er blant de store mysterier.

Vår families lille mysterium er: Hvem kunne snike seg innpå oss, stjele vår telefon og bruke den på kostbare sexsamtaler: en fiende av familien, organisert innsidekriminalitet i Telenor/Netcom i samarbeid med sexselskapene? Hvorfor tok verken politi eller Telenor seg bry med å undersøke saken?

Nå ja, det siste er ikke så vanskelig å forstå. Telenors inntjening er delvis basert på ukontrollert adgang til internasjonale nettverk av høypristjenester, som vårt Teletorg. Det er ikke kontroll på at den som registreres som debitor, har mottatt tjenesten. Ulikt minibank kreves ikke personlig kode. Forbrukerrådets forsøk på å innføre slike system er foreløpig avvist.

Månedene går. Inkassokrav kommer. Forsøk på å hjelpe Telenor til å finne ut av svakheter i sikkerhetssystemet gir avstengte telefoner, siste gang nyttårsaften. Det ene underselskapet av Telenor vet ikke hva det andre gjør. Når juridisk avdeling får vite at Telenor er anmeldt, gis ikke beskjed til datamaskinene, som registrerer udekte krav. Resultat: Plutselige avstengninger. Lille mann, hva nå?