Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Statlige stasbygg

Om statlig arkitektur som skifter karakter fra maktens selvbilde til stedegne uttrykk.

BOK: Beretningen i boka «Staten bygger» strekker seg over flere sekelskifter, og går tilbake til det 18. århundret. Selv om den norske statens selvbilde neppe var av det helt store format i dansketida, så visste stattholder Christian Rantzau å markere Københavns overhøyhet med et arkitektonisk maktsymbol. Det var den nåværende Bygdøy kongsgård, som ble bygd i 1733 for at den kongelige stedfortreder skulle ha en representativ sommerresidens. Med en arkitektur som ifølge bokas forfatter og kunsthistoriker Jan Thomas Risåsen, «demonstrerer eneveldets krav og idealer». Stikkord til disse er orden, regelmessighet og symmetri , og bygget breier seg i pakt med disse retningslinjene.

Andre dimensjoner

Det ble andre dimensjoner over Norges første, faste kongebolig, Slottet i Oslo, selv om det var tiltenkt svenskenes og unionens monark. Prosjektet overgikk alt her til lands siden byggingen av Nidarosdomen, og man måtte - som i trøndersk middelalder - importere håndverkere fra utlandet.

Historismen gikk sin seiersgang over Europa, og det meste av interiørmessig pomp og prakt ble kjøpt ferdig fra Berlin.

Bernadotte-kongene brukte bygget nærmest som et hotell under sine besøk, og kunne neppe klage på standarden. Selv om dagens oppgraderte - og omdiskuterte - fasiliteter er av et annet slag.

Nasjonsbygging

Risåsen leder oss kyndig gjennom et talende utvalg av maktens bygninger fram til i dag, og med god fotografisk bistand fra det belysende billedmaterialet.

Den tradisjonstunge arkitekturen i Hans Jacob Sparres Høyesterett fra 1903 forteller også om nasjonsbyggingens tid, som preget åra før unionsoppløsningen fra storebror Sverige.

I det tre år gamle Sametinget med Stein Halvorsen/Christian Sundbyes lette, lavvo-inspirerte former laget for Karasjok, finner man et helt annet uttrykk.

Gjennom den bygningsmessige karakteren på duoens statlig finansierte arkitektur formidles storsamfunnets endrede holdning til urbefolkningens verdier. Den dreiningen var påkrevd etter at den norske staten brukte maktens språk under utbyggingen av Alta-vassdraget på slutten av 70-tallet.

Kontraster

I kapitlet om kulturens bygninger trekker Risåsen fram to viktige restaureringsprosjekter, som viser høyst forskjellige måter å gå til verks på. Mens nybyggene etter brannen i Erkebispegården i Trondheim er nennsomt tilpasset de historiske omgivelsene i form og materialbruk, spiller kontrastene opp mot hverandre i Vernebyggets glasshvelv over ruinen etter Hamar domkirke. Likevel gir begge løsninger funksjonell uttelling som ramme for den utstillingsmessige bruken av de innbyrdes så ulike anleggene.

Æresoppgave

Ellers viser presentasjonen av Ivar Aasen-tunet i Ørsta hvor riktig det var å gi Sverre Fehn en slik statlig æresoppgave.

Det er også et godt grep å avslutte utvalget av de 30 viktige bygningene med Snøhettas Opera i Bjørvika, ettersom forfatteren da ikke setter punktum, men et kolon for Statsbyggs virksomhet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media