Statlige stasbygg

Om statlig arkitektur som skifter karakter fra maktens selvbilde til stedegne uttrykk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Beretningen i boka «Staten bygger» strekker seg over flere sekelskifter, og går tilbake til det 18. århundret. Selv om den norske statens selvbilde neppe var av det helt store format i dansketida, så visste stattholder Christian Rantzau å markere Københavns overhøyhet med et arkitektonisk maktsymbol. Det var den nåværende Bygdøy kongsgård, som ble bygd i 1733 for at den kongelige stedfortreder skulle ha en representativ sommerresidens. Med en arkitektur som ifølge bokas forfatter og kunsthistoriker Jan Thomas Risåsen, «demonstrerer eneveldets krav og idealer». Stikkord til disse er orden, regelmessighet og symmetri , og bygget breier seg i pakt med disse retningslinjene.

Andre dimensjoner

Det ble andre dimensjoner over Norges første, faste kongebolig, Slottet i Oslo, selv om det var tiltenkt svenskenes og unionens monark. Prosjektet overgikk alt her til lands siden byggingen av Nidarosdomen, og man måtte - som i trøndersk middelalder - importere håndverkere fra utlandet.

Historismen gikk sin seiersgang over Europa, og det meste av interiørmessig pomp og prakt ble kjøpt ferdig fra Berlin.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer