TVILSOMT: President Vladimir Putin overværer signeringen av kontrakten mellom Statoil-sjef Helge Lund og Rosneft-president Eduard Khudainatov. «Statoil-Resneft-avtalen er nok et forsøk på å gi Yukos-affæren et skinn av lovlighet,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Yana Lapikova/AP/NTB Scanpix
TVILSOMT: President Vladimir Putin overværer signeringen av kontrakten mellom Statoil-sjef Helge Lund og Rosneft-president Eduard Khudainatov. «Statoil-Resneft-avtalen er nok et forsøk på å gi Yukos-affæren et skinn av lovlighet,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Yana Lapikova/AP/NTB ScanpixVis mer

Statoil leker med ilden

Ved å inngå samarbeid med det russiske oljeselskapet Rosneft, legitimerer Statoil dommen mot samvittighetsfangen Mikhail Khodorkovskij.

Lørdag tegnet Statoil en avtale med det statseide russiske oljeselskapet Rosneft. Ved bordet i Moskva satt en smilende Statoil-sjef Helge Lund sammen med sin russiske kollega, Eduard Khudainatov. I bakgrunnen sto en uttrykksløs Vladimir Putin, i sin siste dag på jobb som Russlands statsminister.

Om den fraværende mimikken skyldtes den aldrende Putins påståtte overforbruk av rynkemidlet Botox, vites ikke. Men det skortet ikke på lovordene fra den påtroppende presidenten.

«Jeg er overbevist om at dette blir en suksess,» uttalte Putin overfor det frammøtte pressekorpset.

Avtalen åpner for at Statoil og Rosneft sammen skal utforske russisk sokkel, samt utvalgte områder på det russiske fastlandet. Avtalen åpner dessuten for at Rosneft kan motta eierandeler i Statoil-prosjekter på norsk side.

Gratulasjonene lot ikke vente på seg. Statsminister Jens Stoltenberg ringte sporenstreks til Putin, hvor han gjorde det klart at Rosneft er hjertelig velkommen som eier på norsk sokkel.

«Gjensidig avhengighet bygger gjensidig tillit,» utropte Stoltenberg seinere til Aftenposten.

Til stede var dessuten Igor Setsjin, Russlands mektige visestatsminister. Den tidligere KGB-agenten Setsjin har kallenavnene «Verdens skumleste mann» og «Russlands Darth Vader». Men dette stoppet ikke Setsjin fra å gi Helge Lund en real, russisk bjørneklem.

Det er imidlertid ikke alle som har vunnet Setsjins gunst. Mest kjent blant disse er Mikhail Khodorkovskij, den tidligere oligarken og sjefen for det nå likviderte russiske oljeselskapet Yukos. Khodorkovskij ertet på seg Kreml i februar 2003, da han offentlig beskyldte kretsen rundt Vladimir Putin for korrupsjon. Khodorkovskij lekte da med tanken på å selge større andeler av Yukos til vestlige oljeselskaper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da han endatil begynte å støtte den politiske opposisjonen i Russland, rant begeret over. Khodorkovskij ble arrestert 25. oktober 2003. Den offisielle årsaken var skattesvik. Men alt tydet på at Khodorkovskij-saken var politisk motivert, ifølge blant andre amerikanske og tyske myndigheter, samt Amnesty International, som for ett år siden erklærte Khodorkovskij og hans kollega Platon Lebedev som samvittighetsfanger.

Lars Christian U. Talseth
Lars Christian U. Talseth Vis mer

Resten av hendelsesforløpet er velkjent. Khodorkovskij befinner seg i nå i en fangekoloni nær grensa til Finland, hvor han soner en dom på 14 år for skatteunndragelse. Lebedev soner tilsvarende noen få hundre kilometer unna. Vasilij Aleksanian, Yukos’ tidligere visepresident, gikk det verre med. Han døde i fjor av aids og kreft, som han utviklet etter å ha blitt nektet legetilsyn da han satt i isolat. Årsaken, ifølge forsvarerne hans, er at Aleksanian nektet å undertegne et dokument hvor han la skylden på Khodorkovskij.

Oppløsningen av Yukos er en historie om maktkamp, telefonjustis og tvilsomme stråselskap. Yukos, som tidligere produserte like mye olje som Libya, ble solgt på tvangsauksjon i desember 2004, hvor dets kronjuvel, produksjonsvirksomheten Yuganskneftegaz, ble kjøpt opp av selskapet Baikalfinansgrup (BFG). BFG ble opprettet bare få dager før auksjonen, med en aksjekapital på skarve 10 000 rubler, eller 2000 kroner målt i dagens kroneverdi. Selskapet var registrert i den avsidesliggende russiske byen Tver, på en uanselig bygning som huset en vodkabar, en mobiltelefonbutikk og et reisebyrå. Men intet kontor.

Like fullt klarte BFG å sikre seg et lån tilsvarende 10 milliarder kroner fra den statseide russiske banken Sberbank. Putin bekreftet at han kjente eierne av BFG, uten å røpe navnene på disse. Men alle piler pekte mot Setsjin og hans kader av tidligere etterretningsagenter (Putin er selv tidligere KGB-agent, og var i en kort periode sjef for KGBs arvtaker FSB). BFG vant auksjonen om Yuganskneftegaz, som det kjøpte til rundt 40 prosent av dets egentlige markedsverdi, ifølge anslag fra vestlige banker. Kun få dager etter tvangsauksjonen ble BFG kjøpt opp av Rosneft, hvor Setsjin inntil i fjor satt som styreleder. Yuganskneftegaz var nå på statens hender, og Rosneft ble med ett Russlands største oljeselskap.

Rosneft har lenge vært på utkikk etter internasjonale handelspartnere. I januar i fjor kunngjorde Rosneft en liknende avtale med BP, men avtalen havarerte fem måneder seinere etter at BPs russiske aksjonærer satte ned foten. I april i år inngikk Rosneft en avtale med det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil, og få dager seinere spikret de en tilsvarende avtale med italienske ENI.

Årsaken er «biznes kak obytsjno», ifølge russerne selv, eller «business as usual» - det vil si å tjene penger. Men skal vi tro andre kilder, inkludert den velrenommerte russiske eksperten Nikolaj Petrov ved Carnegie-senteret i Moskva, er motivene mer lumske: Ved å samarbeide med internasjonale selskaper hjemme, og anskaffe eierandeler på utenlandsk sokkel, vil Rosneft binde opp eierandelene i Yukos, slik at en tvangsoppløsning av Rosneft blir umulig.

Yukos-saken er nemlig ikke død. I en kjennelse i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg i september i fjor, gikk den russiske stat på et nederlag. Domstolen fant ikke grunnlag for å si at Yukos-saken var politisk motivert. Men skattekravet var urimelig, ifølge domstolen, som hevdet at russiske myndigheter brøt aksjonærenes rettigheter ved å presse gjennom rettssaken før forsvaret var klart. Videre drev de selskapet til konkurs ved å sette i gang tvangsauksjonen før Yukos engang hadde fått mulighet til å dekke skatteregningen. Domstolen ventes også å ta stilling til et erstatningskrav på svimlende 600 milliarder kroner fra Yukos-aksjonærene mot den russiske stat.

Statoil-Rosneft-avtalen er nok et forsøk på å gi Yukos-affæren et skinn av lovlighet. Men avtalen endrer ikke det faktum at over 55 000 Yukos-aksjonærer fikk sine eiendeler inndratt av russiske myndigheter på rekordtid, og på særdeles tynt grunnlag. Disse eiendelene utgjør etter sigende over 80 prosent av dagens Rosneft.

«Respekt for menneskerettigheter er en vesentlig del av Statoils verdigrunnlag» står det i Statoils etiske retningslinjer. Men ved å inngå samarbeid med Rosneft står Statoil, og implisitt den norske regjeringen, i fare for å sanksjonere den høyst tvilsomme overtakelsen av Yukos, og dommen mot samvittighetsfangen Mikhail Khodorkovskij. Statoils russiske bjørneklem kan fort bli en bjørneklemme.