Når to eller flere land er i konflikt med hverandre, forsøker de ofte å samle støtte utenfra for å få mer tyngde bak sine krav. I dag er det slik at 51 av verdens 100 største økonomiske enheter er multinasjonale selskaper, og det er svært verdifullt for et land i en folkerettslig konflikt å ha store selskaper på sin side når de vil samle støtte til sine krav. Når utenlandske oljeselskaper trekkes til slike områder, involveres også indirekte det aktuelle selskapets hjemlige myndigheter. Man får både materielle verdier og statsborgeres liv å forsvare i eventuelle konflikter.

Kaspihavet er antagelig det området utenfor Nordsjøen som Statoil satser mest offensivt på, målt i investeringer og tidsbruk. Fem land har grenser mot Kaspihavet: Russland, Khasakstan, Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan. Kaspihavet er svært rikt på olje, og nå når nye felt åpnes i rekordfart er det blitt økt temperatur i debatten omkring fordelingsnøkkelen landene imellom. Er Kaspihavet et hav, som gir de ulike randstatene hver sin økonomiske sone, eller en innsjø, som tilsier lik økonomisk fordeling statene imellom? Dette spørsmålet er ikke bare et spørsmål om økonomi. Det er i høyeste grad også et sikkerhetspolitisk spørsmål for hele regionen.