Statoil og folkeretten

Norske bedrifter i utlandet har de siste årene blitt utfordret på miljøstandarder og forhold til menneskerettighetene. Men problemstillinger knyttet til folkerettslig omstridte prosjekter har blitt lite debattert. Statoil er engasjert i flere slike aktiviteter.

Når to eller flere land er i konflikt med hverandre, forsøker de ofte å samle støtte utenfra for å få mer tyngde bak sine krav. I dag er det slik at 51 av verdens 100 største økonomiske enheter er multinasjonale selskaper, og det er svært verdifullt for et land i en folkerettslig konflikt å ha store selskaper på sin side når de vil samle støtte til sine krav. Når utenlandske oljeselskaper trekkes til slike områder, involveres også indirekte det aktuelle selskapets hjemlige myndigheter. Man får både materielle verdier og statsborgeres liv å forsvare i eventuelle konflikter.

Kaspihavet er antagelig det området utenfor Nordsjøen som Statoil satser mest offensivt på, målt i investeringer og tidsbruk. Fem land har grenser mot Kaspihavet: Russland, Khasakstan, Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan. Kaspihavet er svært rikt på olje, og nå når nye felt åpnes i rekordfart er det blitt økt temperatur i debatten omkring fordelingsnøkkelen landene imellom. Er Kaspihavet et hav, som gir de ulike randstatene hver sin økonomiske sone, eller en innsjø, som tilsier lik økonomisk fordeling statene imellom? Dette spørsmålet er ikke bare et spørsmål om økonomi. Det er i høyeste grad også et sikkerhetspolitisk spørsmål for hele regionen.

Russland og Iran hevder at Kaspihavet er en innsjø. Aserbajdsjan, Khasakstan og Turkmenistan mener det er snakk om et innhav, og vil ha klare økonomiske soner og definerte kontinentalsokler for hvert land. Statoils andeler i feltene Azeri/Chirac i Kaspihavet opereres fra Aserbajdsjan. Turkmenistan og Aserbajdsjan er derimot ikke enige om hvor en eventuell delelinje mellom landene skal gå. Turkmenske myndigheter krever eiendomsretten til Azeri-feltet og ber om at Chirac forvaltes i fellesskap mellom de to landene. De beskylder Aserbajdsjan for å benytte de utenlandske oljeselskapene til å løse konflikten i sin favør.

Statoils engasjement offshore Vietnam, på gassfeltene Lan Tay og Lan Do i Nam Con Son-bassenget, er nok et folkerettslig omstridt prosjekt. Disse feltene ligger innenfor et område som Kina gjør krav på. Dersom FNs havrettstraktats (UNCLOS') prinsipper om økonomiske soner legges til grunn ved delingen av Sør-Kina-havet, vil disse feltene sannsynligvis tilfalle Vietnam. Men det er ikke gitt at det er disse premissene som blir lagt til grunn for delingen av området, og Kina har ikke vist noen vilje til å fire på kravene overfor Vietnam. Tvert imot har Kina helt konkret bedt Statoil og deres partnere trekke seg ut av området.

Så sent som i 1988 var kinesiske og vietnamesiske marinefartøyer i åpen kamp med hverandre. Men konflikten var ikke over med dette; i september i år raslet Kina igjen med sablene overfor Vietnam og krevde vietnamesisk tilbaketrekning fra øygruppen Spratly, som er utgangspunktet for de fleste av de overlappende kravene landene har fremsatt i området.

Konflikten i Sør-Kina-havet medfører, foruten militær spenning, dessuten en betydelig miljøtrussel. Så lenge Vietnam, Kina og de andre statene i området verken greier å samarbeide eller dele havet mellom seg, finnes det ingen myndighet som kan ivareta miljøet. Hvis et tankskip forliser, er det uklart hvem som skal bekjempe oljesølet.

Statoil er med i et konsortium som leter etter olje i Timorstredet. Deres eierandel er 25%, mens Mobil er operatør. De har letekonsesjon i den såkalte «Zone of Cooperation», som reguleres av Timor Gap Treaty. Denne traktaten anerkjennes verken av FN eller folkerettsdomstolen i Haag. Traktaten må regnes som folkerettsstridig ettersom Øst-Timor aldri ble konsultert i saken, mens den faktisk regulerer Øst-Timors ressurser. Folkerettsdomstolen har aldri avsagt noen dom i saken om Timor Gap Treaty, ettersom Indonesia ikke ville anerkjenne en domsavsigelse. Men domstolen ga en uttalelse 30. juni 1995, som må tolkes som en underkjennelse av traktaten. Det var den portugisiske statsministeren, Antonio Guiteres, som tok opp spørsmålet om Timor Gap Treaty for folkerettsdomstolen i Haag. «Vi mener avtalen mellom Indonesia og Australia om dette havområdet er ugyldig. All aktivitet under denne avtalen er dermed ulovlig,» sa Guiteres i desember 1996, i sammenheng med tildelingen av Nobels fredspris til José Ramos Horta og biskop Belo.

Ifølge Timor Gap Treaty skal Statoil og deres partnere skatte likt til Indonesia og Australia.

Statoil rettferdiggjør sitt engasjement med at selskapet skal bidra med et stipend på USD 500 000 for å utdanne noen unge østtimoresere i regi av PETRAD, et samarbeidsprosjekt mellom Oljedirektoratet og NORAD. Nobelprisvinner José Ramos Horta har gitt sin velsignelse til denne avtalen og har uttalt seg positivt om Statoils opptreden. Men samtidig understreker Horta at han fordømmer Timor Gap Treaty, og mener investeringer på bakgrunn av denne er ulovlige. Men en avlat på en halv million dollar kan ikke være nok til at Statoil skal få slippe å svare på de folkerettslige spørsmålene saken reiser. Norsk utenrikspolitikk burde tilsi at selskaper som driver oljeutvinning utenfor Øst-Timor burde skatte til Øst-Timor, eller eventuelt til Portugal, som fortsatt har den formelle forvaltningsretten til området. Spørsmålet om hvordan selskapet kan forsvare å skatte til Indonesia for ressurser som tilhører det okkuperte landet, besvarer John O. Lindøe i Statoils informasjonsavdeling slik: «Grunnen til at vi vil betale skatten, er at vi har akseptert delingen. Vi har akseptert spillereglene.»

Dette er stikk i strid med norsk utenrikspolitikk. Norge anerkjenner ikke Timor Gap Treaty, og fordømmer okkupasjonen av Øst-Timor. Norsk UD har i klartekst oppfordret Statoil til å legge planene i Timorstredet på is. Utspillet kom fra daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal vinteren 1997. Dagens regjering har ikke maktet å gi noen fornuftig forklaring på hvorfor et norsk statsforetak skal skatte til Indonesia for Øst-Timors naturressurser, men de har heller ikke bedt Statoil unngå å gjøre dette.

«Til tross for at Statoil er et oljeselskap, er det også Den norske Stats oljeselskap, og har derfor en spesiell rolle i norsk utenrikspolitikk,» uttalte Helge Rønning, professor ved Institutt for media og kommunikasjon, til Aftenposten 23. april i år. Denne «spesielle rollen» til Statoil er i høyeste grad aktuell å diskutere i forbindelse med folkerettslige spørsmål. Når man foretar en handel, pleier man i nasjonal lovgivning å spørre om selger og eier er samme person. Dersom man selger noe man ikke eier (eller ikke har fullmakt til å selge på vegne av andre), begår man et lovbrudd. Det samme prinsippet bør gjelde når Indonesia selger Øst-Timors ressurser. Og kjøperen ville i norsk lovgivning blitt rammet av heleriparagrafen i straffeloven.

I et brev til Framtiden i våre hender skriver olje- og energiminister Marit Arnstad at Statoil må ha den samme kommersielle friheten som andre selskaper. Det er den «kommersielle friheten» Arnstad refererer til, som gjør eksemplene ovenfor mulige. Det er regjeringen, representert ved ministeren, som har muligheten til og ansvaret for å gripe inn dersom Statoil går over streken. Når Statoils stillingstagen i folkerettslig omstridte spørsmål ikke imøtegås fra norske myndigheters side, forsterkes inntrykket av at Statoils holdning gjenspeiler norsk utenrikspolitikk. Og i de tilfellene der regjeringen aktivt promoterer selskapenes prosjekter, innebærer dette også et politisk medansvar for konsekvensene av de ulike prosjektene.