StatoilHydros ansvar

Tidlig om morgenen 14. april 2001 angrep en gruppe svartkledde OMON spesialstyrker kontorene til Russlands siste uavhengige nasjonale tv-stasjon, NTV. Journalistene som hadde barrikadert seg i lokalene ble kastet på dør. Med denne aksjonen satte myndighetenes torpedoer punktum for epoken med kritisk og fri tv-journalistikk i Russland.

Bakgrunnen for den statlige overtakelsen av NTV var at hovedeieren, Vladimir Gusinskij, hadde blitt puttet i fengsel og bedt om å gi fra seg sin andel i tv-stasjonen. Det var et tilbud Gusinskij ikke kunne avslå. Den nye eieren var en av president Putins betrodde håndlangere, nemlig gigantselskapet Gazprom.

Gazprom var opprinnelig et gass-selskap, men har under Putin utviklet seg til et holdingselskap med interesser i flere «strategiske» sektorer, som media. Både i prosessen mot NTV og under det statlige raidet mot oljeselskapet Yukos spilte Gazprom en sentral rolle. Selskapet er med andre ord ikke en bensinstasjon på hjørnet, men et hovedinstrument for president Putin i gjenreisningen av Russland som sterk og autoritær stat.

25. oktober i år inngikk StatoilHydro en avtale med franske Total og Gazprom om utvikling av Sjtokman-feltet. Partnerskapet dreier seg om potensielt svære verdier, og reflekterer at Russland delvis er åpent for utenlandsk ekspertise og investeringer – noe som i utgangspunktet er bra, selv om det er risiko forbundet med investeringer i et land der domstolene ikke er uavhengige.

Samtidig er det åpenbart problematisk å samarbeide med statlige selskaper i land preget av undertrykkelse og korrupsjon. Det er de økonomiske musklene fra olje- og gassinntektene, som gir kraft til myndighetenes batonger. Basert på vårt kjennskap til StatoilHydros engasjement i Aserbajdsjan (nylig belyst i Erling Borgens tv-dokumentar «I skyggen av Statoil») og selskapets nye planer i Russland og Turkmenistan, er vi redd for at Statoils løsning på dette problemet er å bore hodet grundig ned i sanden.

Basert på Statoils egne uttalelser i media, samt uttalelser fra regjeringsmedlemmer som bistandsminister Erik Solheim og statssekretær i olje- og energidepartementet Liv Monica Stubholt (det vil si, eierne), er det ikke selskapets ansvar å gå inn i disse problemstillingene. Dette er en sak for norske myndigheter – eller for ikke-statlige organisasjoner som Helsingforskomiteen og Amnesty. Som forfatter og forsker Øyvind Ihlen oppsummerte holdningen i en kronikk i Dagbladet 2. november: «Vennligst vær stille, her tjenes penger».

Det finnes gode argumenter for at selskaper ikke opptrer som stater, som er dem som i første rekke skal sikre menneskerettighetene. Likevel har det vært økende oppmerksomhet om transnasjonale selskapers ansvar, og i FN pågår det nå en juridisk kartlegging av dette området. Det er særlig to FN-begreper som er relevante for StatoilHydro: silent complicity og sphere of influence. I korthet betyr det at hvis man stilltiende aksepterer menneskerettighetsbrudd i en situasjon der man har innflytelse, blir man på et tidspunkt medskyldig (complicit).

Statoil har dessuten frivillig sluttet seg til FNs Global Compact, et organ for selskaper som ønsker å drive etisk forretningsvirksomhet. Global Compact oppfordrer selskapene til «i private og offentlige sammenhenger fordømme systematiske og vedvarende menneskerettighetsbrudd». I forbindelse med aserbajdsjanske myndigheters hardhendte behandling av opposisjonen høsten 2005, uttalte imidlertid Statoil at «det ikke var deres oppgave å påpeke menneskerettighetsbrudd». Holdningen minner om Groucho Marx, som uttalte: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, har jeg andre.»

Utover å fordømme systematiske og vedvarende menneskerettighetsbrudd, kan man også tenke seg andre tiltak fra transnasjonale selskapers side. Når StatoilHydro tjener penger på å samarbeide med myndigheter som krenker menneskerettighetene, burde selskapet også gi noe tilbake til samfunnene i disse landene. La oss kalle det en menneskerettighetsskatt. Denne skatten må innebære mer enn støtte til ukontroversielle, humanitære prosjekter – ikke minst ettersom verken Russland eller Aserbajdsjan er fattige land som trenger bistand.

I stedet bør StatoilHydro, eventuelt i koalisjon med andre vestlige oljeselskaper som er aktive i Det tidligere Sovjetunionen (som er én mulig geografisk avgrensning), etablere et fond til støtte for lokale menneskerettighetstiltak, ytringsfrihetsprosjekter og utvikling av et uavhengig sivilt samfunn. Når de transnasjonale selskapenes innflytelse øker, må de i større grad ta et selvstendig samfunnsansvar. Vi håper at norske selskaper ikke opptrer som undertrykkelsesprofitører, og ikke fortsetter å møte kritikk med at deres partneres menneskerettighetsbrudd ikke er deres ansvar.