Statoils dilemma i Aserbajdsjan

STATOIL ØNSKER

å fremstå som en foregangsbedrift blant oljeselskaper i etikk- og miljøspørsmål, men utfordringene virker nærmest ugjennomtrengelige i Aserbajdsjan. Menneskerettighets- og miljøvernorganisasjoner retter massiv kritikk mot oljeselskapenes engasjement i landet; er kritikken berettiget, eller er det kanskje andre aktører kritikken bør rettes mot?

Innbyggerne i Aserbajdsjan har opplevd en markant forverring av menneskerettighetssituasjonen den siste tiden. Presidentvalget i oktober var preget av utbredt valgfusk. I etterkant av den påstått solide valgseieren, 76.84 % til Ilham Alijev, brøt det ut kamper mellom politi og demonstranter i hovedstaden Baku. En rekke medlemmer av opposisjonen er fengslet på ubestemt tid. Blant de ca 400 fengslede er også medlemmer av lokale valgkomiteer som nektet å ratifisere det falsifiserte stemmeantallet Alijevs representanter oppgav. Det regnes som sikkert at de fengslede utsettes for fysisk tortur.

Den nyvalgte presidenten Ilham Alijev, er sønn av Heidar Alijev, som har styrt Aserbajdsjan nærmest uavbrutt de siste 30 årene; først som partisekretær for den Azeriske Sovjetrepublikken og siden som president i et uavhengig Aserbajdsjan. Vestlige selskapers oljeinvesteringer har sikret Alijevfamilien en betydelig formue, som mange mener er kommet på ulovlig vis. Forskningsrapporter fra Verdensbanken har dokumentert utstrakt korrupsjonspraksis i landet. Innhugget i Aserbajdsjans inntekter har gjort det mulig for presidenten å kontrollere statsapparatet, og tilraningen har skapt et godt ressursgrunnlag for å kneble den politiske opposisjonen.

STATOIL ER VED

siden av British petroleum (BP) en av de tyngste investorene i Aserbajdsjan. Selskapet var et av de første til å vise interesse for landet og etablerte seg her allerede i 1992. Statoils langvarige engasjement har blitt rikelig belønnet av styresmaktene. Nylig ble Statoil gjort til kommersiell operatør for gassfeltet Shah Deniz hvor selskapet investerer 815 millioner USD (ca 8 milliarder NOK). Statoil har også en betydelig andel i utbyggingen av oljefeltet Azeri-Chirag-Gunashli og er i tillegg medeier i Baku-Tbilisi-Ceyhan Pipeline Company (BTC).

Byggingen av den 1,760 km lange oljeledningen Baku-Ceyhan, som vil gå gjennom Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia, blir kraftig kritisert av britiske miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Bak kampanjen «Stop Baku Ceyhan» står organisasjonene People and Planet og Friends of the Earth, som kritiserer BTC for å undervurdere miljørisikoen ved prosjektet. Miljøforkjemperne mener det er stor sannsynlighet for oljelekkasjer i det jordskjelvsutsatte området. Miljøvernerne har fått støtte fra organisasjoner som kjemper for kurdernes rettigheter i Tyrkia. The Kurdish Human Rights Project påpeker at kurderne i området ikke har tilstrekkelig ytringsfrihet til å protestere mot oljeledningen, og at lokalbefolkningen langs ledningen ikke har blitt skikkelig kompensert for jordbruksområder de har måttet avstå.

Baku-Ceyhan-eksperten Mevlut Katik, som har tilknytning til BBC og London School of Economics, mener derimot at lokalbefolkningen langs oljeledningen i høy grad er fornøyde med prosjektet. Katik har nylig reist langs ruten til den planlagte ledningen. I følge Katik opplever bøndene at de har fått god markedspris på jordsalget. Det er nå rift blant lokalbefolkningen om å få en eventuell ny gassledning lagt på sine jordstykker.

TIL TROSS FOR

dette opplever oljeselskapene et stadig sterkere krav om innsyn i aktivitetene deres i Kaukasusområdet.

Spørsmålet blir hva oljeselskapene plikter å gjøre. Som den ledende norske eksperten på Aserbajdsjan Daniel Heradstveit har dokumentert, mener den politiske opposisjonen i Aserbajdsjan at vestlige oljeselskaper er skyldige i å ha drevet frem korrupsjonen i landet. De er i følge opposisjonen også delaktige i at Alijevfamilien fortsatt sitter ved makten. Opposisjonen mener at oljeselskapene bør gjøre mer for å støtte fremveksten av et sivilt samfunn. Uten ytringsfrihet og et sterkt organisasjonsliv er det vanskelig å sikre at oljeinntektene kommer hele det aserbajdsjanske folket til gode.

Men er det oljeselskapenes ansvar å sikre et demokratisk Aserbajdsjan? Som Heradstveit poengterer; profittskapende oljebedrifter har ikke nødvendigvis ekspertise på demokratibygging.

Mens oljeselskapene får stadige reprimander fra menneskerettighetsgrupper, går andre viktige politiske aktører i regionen stort sett fri. Det er verdt å merke seg at den nyvalgte presidenten fikk gratulasjoner fra en rekke land etter den tvilsomme valgseieren. Den franske presidenten Jaques Chiraq skal ha ringt og gratulert Ilham Alijev på valgnatten. Den amerikanske viseutenriksministeren Richard Armitage betegnet valgresultatet som en «overbevisende forestilling» i sin samtale med den nylig valgte presidenten. Den norske ambassaden i Baku har gått ut med kritikk av Alijevs håndtering av valget, men opprettholder den offisielle dialogen med styresmaktene.

DEN BREDE

internasjonale politiske støtten til Alijevfamilien er urovekkende. I motsetning til oljeselskapene har vestlige ledere, diplomater og ambassadedelegasjoner mandat og ekspertise til å arbeide for en demokratisk eller egalitær utvikling i Aserbajdsjan. Man kan undre seg over at uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner ikke i større grad retter sine skyts mot politikerne og krever at disse tar affære med landets korrupsjonsdrevne oljepolitikk og autoritære regime. Er det kanskje fordi aksjoner mot oljeselskaper er mer spektakulært mediestoff?

Etableringen av oljeledningen fra Baku til Ceyhan er et godt eksempel på at politiske aktører er vel så viktige som økonomiske aktører i Kaspihavets energipolitikk. Opprinnelig var det først og fremst Clinton-administrasjonen og den tyrkiske regjeringen som presset frem Baku-Ceyhan-prosjektet - mot oljeselskapenes egentlige vilje. Fram til 2000 regnet mange oljeselskaper Kaspihavets oljeforekomster som for små til å rettferdiggjøre byggingen av den lange oljeledningen. I 2000 ble det imidlertid gjort nye oljefunn på aserbajdsjansk sektor og oljeselskapene lot seg overtale - godt hjulpet av USAs løfter om gunstige finansieringsvilkår.

ALTERNATIVET TIL

vestlig engasjement i Aserbajdsjan ville vært omfattende russisk dominans. Få tviler på at dette ville vært enda mer uheldig for demokratiutviklingen i Aserbajdsjan. Dessuten; miljøkampanjer som «Stop Baku Ceyhan» unnlater som oftest å nevne hvor farlig alternativet til Baku-Ceyhan ledningen hadde vært. En markert økning i tankertrafikk gjennom det trange Bosphurusstredet ville gitt store sjanser for en ny Prestige- eller Exxon Valdes-ulykke ved Istanbuls bredder.

Det er med andre ord vanskelig å bedømme hvem som er de største skurkene i Aserbajdsjan, men Statoil gjør lurt i å dokumentere sin uskyld. Det er på tide å tydeliggjøre hvordan selskapet rent faktisk utøver sine proklamerte «etiske» retningsregler.