Statoils nye klær

Statoil har jobbet på spreng for å renvaske seg til Helge Lunds inntreden i selskapet, men selskapets rapport om Iran-skandalen avslører moralsk revnende likegyldighet.

STATOILS NYE

leder, Helge Lund, tar over et selskap som nylig fikk bot for «ulovlig påvirkningshandel», eller korrupsjon. Tidligere konkluderte Statoils egen rapport om Iran-skandalen, skrevet av advokat Erik Keiserud, med at det ikke er grunnlag for slike reaksjoner. Samtidig fastslo rapporten at konsernledelsen brøt selskapets «etiske regler». Er saken dermed ute av verden, så Lund kan starte med blanke ark? Nei: Keiserud-rapporten er et forsvarsskrift, skrevet på oppdrag og mafiost rundhåndet honorert. I mandatet heter det at rapporten skulle «bistå selskapet i forbindelse med den etterforsking som er iverksatt av Økokrim». Det er altså et juridisk partsinnlegg, og de rettslige vurderingene er farget av oppdragsgivers interesser. Å klargjøre hva som faktisk foregikk mellom Statoil og enkelte iranske forbindelser har nok vært mindre presserende og ofte i strid med mandatet. Et hint om dette får vi på side 5: «Statoils styre har gitt uttrykk for et klart ønske om at saken skulle bli utredet i sin fulle bredde for å få «full klarhet».» Når «full klarhet» settes i hermetegn, kan det ikke oppfattes bokstavelig, men som intetsigende klisjé.

KEISERUD GRIPER

ofte til syntaktisk fortrengning og semantisk fortielse av sakens problematiske kjerne: Det er ikke mulig å renvaske Statoil. Ubehagelige og ubestridelige kjensgjerninger har lekket ut, og kan ikke benektes. Følgelig tyr man til tåkelegging, sandpåstrøing og argumenter som er farlig gjennomsiktige: Både for Statoil og Keiserud er det høy omdømmerisiko forbundet med hyppig uthuling av retoriske figurer, i form av lange bortforklaringer og glatt ansvarsfraskrivelse, som gjerne ytres pleonastisk, eller intetsigende, her en sirkelslutning fra side 2: «Ledelsens holdning og direkte involvering i avtaleinngåelsen førte til at saken ikke ble undergitt en forsvarlig behandling i henhold til Statoils interne regelverk. Dette medførte at ledelsens beslutning om å inngå en avtale som innebar bruk av Hashemi som konsulent ble truffet på et mangelfullt faktisk grunnlag.» Med andre ord: Siden toppsjefen sa A, ble eventuelle B-momenter underslått, og underslaget medførte at Olav Fjell allerede hadde sagt A, selv om han burde holdt kjeft og lært seg hele alfabetet.

SAMTIDIG SOM

ansvaret pulveriseres, blir de ansvarsløse handlingene bagatellisert og til dels latterliggjort, som om de ble utført med uvitende uvilje: Grove normbrudd virker mindre graverende, hvis ingen var korrupte med hensikt. Men uvitenhet virker også dumt, og Keiserud framfører godtroenhetens argumenter med så stor kraft og fylde at konsernledelsen virker totalt bevisstløs. Eller hva skal vi si om dem som signerer en avtale om å betale 105 millioner kroner, men etterpå hevder «at de enten ikke var oppmerksom på hvem som var angitt som avtalemotpart, eller at de på det tidspunkt iallfall ikke satt med nærmere opplysninger om selskapet»? (Side 26.) En opplagt slutning vil være at de vitner falskt, men ikke i strid med «Statoils etiske regelverk»? Dette regelverket omtales som «noe uklart» (side 55). I all sin villrede framstår likevel «Statoils etiske regelverk» som strengere enn straffeloven: Keiserud konkluderer med at ledelsen forbrøt seg mot førstnevnte, men ikke mot sistnevnte, og hevder eplekjekt: «I nærværende sak er det manglende etterlevelse av de etiske reglene på ledelsesnivå som er tema.» (Side 55.) Dårlig moral er som kjent ikke straffbart. Dette handler ikke om dårlig moral. Tvertimot ser det ut til at advokat Keiserud og Statoils avgåtte ledelse tilhører en elite, som hever seg over og handler hinsides godt og ondt.

KEISERUD BLOTTER

ingen moralske begreper. Kort sagt omtales det uetiske ved affæren på side 55, og det angis tre tvilsomme forhold:

1) At «det ikke var kjent eller undersøkt nærmere hvem som var den formelle avtalemotparten» - hasardiøs forretningsdrift. 2) At ingen foretok «en vurdering av omdømmerisiko» - hvis avtalen ble kjent, kunne Statoils rykte svertes.

3) At avtalen kunne «komme i konflikt med Statoils interesser» hvis politiske endringer i Iran skulle svekke kontraktspartnerens posisjon - slapp risikovurdering. Disse tre punktene handler ikke om etikk, men om selskapsinterne forretningprinsipper. Det står ikke ett ord om grunnleggende moralske dilemmaer som stadig vekk må oppstå i næringslivet, når noe som er i selskapets interesse ikke gagner samfunnet, menneskene, kulturen og / eller naturen. Hvis vi kunne stole på Keiserud-rapportens etiske vurderinger, ville det vært riktig av konsernledelsen å opptre korrupt, dersom Statoil nøt godt av korrupsjonen og man skjulte sine spor. Altså gjorde ikke Statoils ledelse noe galt, de gjorde noe dumt og ble tatt med buksa nede. Og nå skal de etterforskes i USA, hvor ordtaket lyder: The higher an ape climbs, the more he exposes his bald ass. Jo høyere en ape klatrer, desto mer vifter den med sin solbrente rompe. Derfor gir det mest innsikt å betrakte disse fenomenene nedenfra. Derfor burde også blotterne der oppe lytte mer medgjørlig til hva vi mener å skimte her nede fra jungelen, når de mooner sine breie bakdeler i Keiseruds nye språk.

Men deres ord er ofte bitre

men de eier ikke skam

men de grabber mange kilo

men de nekter folk ett gram.

KEISERUD AVSLØRER

en moralsk revnende likegyldighet, som åpner et stygt gap i legitimiteten. Gjennom denne sprekken virker rapporten som et flengende velorganisert kriminelt aktstykke, det er som om forfatterens velrenommerte advokatpraksis rives ned i dragsuget og blottlegger en lyssky virksomhet. Slik blir rapporten selv et eksempel på det litterære stilgrepet som kalles showing, v. telling: Den handler ikke bare om korrupsjon, men det korrupte fenomen utspiller seg for leserens øyne og vitner om at fete honorarer er god smøring. Er det derfor Keiserud-rapporten var lett å svelge for offentligheten? Ikke veit jeg, men den glei nesten rett ned, fulgt av et og annet lite kremt. Nevnte noen den åpenbart korrupte grunntendensen? Hvis ikke - øker mediene sin innflytelse ved å opptre som et mer og mer velsmurt apparat for de innflytelsesrike?