MEKTIG: Statoil ASA sitt Oslo-kontor på Fornebu. Foto: NTB Scanpix.
MEKTIG: Statoil ASA sitt Oslo-kontor på Fornebu. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Statoils selvtillit

En oljebransje som tror de har eierskap på de riktige perspektivene i oljedebatten, har passert hersketeknikkene og er på vei inn i dumskap.

Kommentar

Denne helga kom jeg i krangel med Statoils sjeføkonom på Twitter. Utgangspunktet var at jeg hadde skrevet en artikkel som støttet Venstre-landsmøtets vedtak om å si nei til 24. konsesjonsrunde. Utlysninger av nye områder må skje etter en grundig vurdering av framtidig klimarisiko ved oljeinvesteringer, men noe slikt nekter norske myndigheter å gå inn på. Bransjen har gunstige skattebetingelser som skal stimulere letevirksomhet. Spørsmålet er om disse pengene brukes klokt når ikke staten selv vil vurdere hvordan Paris-avtalen vil påvirke framtidig etterspørsel etter fossil energi.

Kronargumentet om at nei til letevirksomhet for oljeselskapene setter velferden i fare, kan altså snus på hodet: Det kan like gjerne hende vi sløser bort penger på oljeleting som aldri blir lønnsom, penger vi heller kunne brukt på å stimulere andre næringer i vår tungt oljeavhengige økonomi.

For å underbygge argumentet mitt, sendte jeg Statoils sjeføkonom, Eirik Wærness, en oversikt laget av Norsk Klimastiftelse. De har sammenstilt tallene som viser hvor mange milliarder den såkalte leterefusjonsordningen har gitt i utbetalinger til oljeselskaper som har drevet leting på norsk sokkel. Mange av dem har aldri funnet noe, og dermed fått reine subsidier etter resultatløs leting. Øverst på lista troner selskapet BG Norge som i perioden 2004 til 2015 har fått over 5,3 milliarder utbetalt i leterefusjon, samtidig som de har betalt null kroner i skatt til Norge.

Dette falt Wærness tungt for brystet. «De (Klimastiftelsen, red.anm) har en agenda. Det bør Dagbladet forstå og vurdere, og ikke være mikrofonstativ».

Men hva med Wærnes’ agenda?

«Min agenda er å sette ting i riktig perspektiv», svarte Statoils sjeføkonom.

Forestillingen om at det kun er kritikerne av oljepolitikken som har en agenda, og ikke også oljeselskapene selv, er oppsiktsvekkende tåpelig. Det vitner om en selvtillit som har sprengt seg ut av normale rammer, slik at man ikke lenger forstår hvordan det offentlige ordskiftet fungerer. Forbi hersketeknikker, og på god vei inn i dumskap.

Slikt kan skje i et selskap som Statoil, som er godt vant med at norsk politikk skreddersys deres ønsker og behov.

Denne selvforståelsen kan være skadelig og farlig, både for norsk økonomi og for klimaet.

For oljebransjens evne til å planlegge og «se ting i riktig perspektiv» er jo på ingen måte ufeilbarlig. Det er bare å se på Statoils investeringer utenlands, som de siste tre årene har gått med et samlet underskudd før skatt på 121 milliarder kroner.

Det er ikke rart at Statoil og resten av bransjen gjerne vil strupe debatten om klimarisiko ved oljeinvesteringer. Hvis de mister eierskap til sannheten kan det hende politikerne ser det mange andre gjør, og endre rammevilkårene.

Oljebransjen er allerede på glattisen. De motsier seg selv. Dersom Statoil har et ubekymret forhold til klimarisiko, hvorfor har selskapet planer om å å ha 20 prosent av sine investeringer i fornybar innen 2030?

Her er det tydeligvis litt ulike perspektiver ute og går, også i Statoil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook