SKALLEBANK: Statoils problemer er ikke unike, og preger hele olje- og gassektoren. Det er to hovedårsaker til dette: Den ene er geopolitisk, den andre er EU. Foto: Nina Hansen
SKALLEBANK: Statoils problemer er ikke unike, og preger hele olje- og gassektoren. Det er to hovedårsaker til dette: Den ene er geopolitisk, den andre er EU. Foto: Nina HansenVis mer

Statoils to hodepiner

Konsernsjef Helge Lund er ikke Statoils største problem, skriver Lars-Christian U. Talseth.

Kommentar

Fredag leverte Statoil, og konsernsjef Helge Lund, sine siste kvartalstall for 2013. Resultatet etter skatt var 14,8 milliarder kroner, mot et forventet resultat på 20,8 milliarder. Overskuddet falt med en fjerdedel, og Statoil kunngjorde at de kutter investeringene med 30 milliarder kroner. Ytterligere sparetiltak er varslet.

Dette var imidlertid ikke godt nok for forretningsmannen Endre Røsjø, som gikk ut og krevde Lunds avgang.

Det er lite som tyder på at Statoil-aksjonærene, herunder den norske stat, delte Røsjøs syn. Likevel er det ikke til å stikke under stol at Statoil er inne i en tøff periode. Utenlandsinvesteringene til oljeselskapet har så langt gitt liten gevinst.

Men disse problemene er ikke unike for Statoil, og kan ikke bare festes til Helge Lunds påståtte feilskjær som konsernsjef. De preger hele olje- og gassektoren. Det er to hovedårsaker til dette: Den ene er geopolitisk, den andre er EU. Hver av disse byr på et «trilemma».

Geopolitisk er de store oljeselskapene i en skvis. Med synkende produksjon på hjemmebane, er oljeselskapene blitt tvunget på tynn is. De er nødt til å drive sin virksomhet i områder hvor det er vanskelig å utvinne olje og gass. Årsakene til utfordringene, som påpekt av The Economist, er geologisk (befinner seg langt fra land og dypt under vann), kjemisk (befinner seg i tjæresand eller i skifer), og politisk (befinner seg i politisk vanskelige områder).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statoil er tungt inne i alle tre, og ofte samtidig. Tross krass kritikk fra miljøbevegelsen, investerer Statoil i oljesand i Canada og i skifergass i USA (kjemisk). Statoil har dessuten signert en avtale med det russiske statseide oljeselskapet Rosneft, for å drive skiferutvinning samt utforsking av russisk Arktis (geologisk, kjemisk og politisk, avhengig av hvem du spør).

I tillegg kommer Statoils virksomhet i land som Libya, Algerie, Angola, Aserbajdsjan og Nigeria (definitivt politisk).

Når det gjelder EU, er det Statoils største marked. Også her sliter de store selskapene, på grunn av det flere mener er en motstridende og skadelig energipolitikk. EUs energipolitikk er bygd på tre pilarer: Klima, markedsliberalisering og forsyningssikkerhet. Men hvordan kombinere disse? I praksis har det vist seg fryktelig komplisert.

For å ta klima først: EU ønsker å kutte utslippene sine med 85- 95 prosent innen 2050, og vil øke fornybarandelen til to-tredeler i samme periode. Dette er beundringsverdig. Men hvor skal energien komme fra? Norsk vannkraft er en kilde. Sol- og vindkraft er en annen, selv om sistnevnte foreløpig er dyrt og dårlig, med tanke på kostnad og klimagevinst.

Det er heller ikke nok fornybar energi. I 2011 var fornybarandelen i EUs 27 medlemsland på skarve 13 prosent. Like fullt har fornybar energi, når det først er tilgjengelig, fortrinnsrett til det europeiske energinettet. Da må de store europeiske energiselskapene vike unna. Disse selskapene er dessuten blitt tvunget til å bryte seg opp i mindre enheter, på grunn av EUs konkurransedirektiver - EUs andre pilar. Produksjon, distribusjon og salg driftes nå av forskjellige aktører.

Alt dette skaper usikkerhet i markedet, og siden 2008 har kraftselskapene i EU tapt svimlende fire billioner kroner i markedsverdi. Det er tolv nuller. En konkurs vil ingen være tjent med.

Følgelig er forsyningssikkerheten, den tredje pilaren i EUs energipolitikk, trukket i tvil. Atomkraft ville vært en mulig erstatning. Men etter Fukushima-katastrofen, og forbundskansler Angela Merkels påfølgende beslutning om å fase ut tysk atomkraft innen 2022, er man blitt nødt til å søke annensteds.

Da er naturgass et alternativ, og Statoil en opplagt leverandør. Naturgass produserer 30 prosent mindre karbondioksid enn olje, og 45 prosent mindre enn kull. Likevel råder det usikkerhet om EU vil ta imot denne gassen. Og med uklare markedsutsikter, og en katastrofal økonomisk utvikling etter 2008, vegrer de europeiske kraftselskapene seg mot å foreta de enormt kostbare investeringene som må til for å utvikle nye gassfelt.

På samme måte har Statoil nylig droppet gassrørledningen fra Kristin-feltet, som skulle forsyne det europeiske markedet. Den usikre gassituasjonen i Europa er også grunnen til at Statoil solgte seg ned i gasseventyret i Aserbajdsjan før jul. Statoil har også solgt seg ned på norsk sokkel, og prosjekter på britisk sokkel samt Johan Castberg-prosjektet i Barentshavet er alle satt på vent. «Månelandingen» på Mongstad er som kjent skrinlagt, også dette grunnet manglende lønnsomhet.

I mellomtida druknes det europeiske markedet med billig kull fra USA, som plutselig er blitt selvforsynt med skifergass. Dette legger ytterligere press på olje- og gasselskapene her hjemme, og atmosfæren der oppe.

Og slik fortsetter bøtteballetten, med eller uten Helge Lund.