Statsansattes rettigheter

STATSANSATTE: Som folkevalgt vet jeg at en forutsetning for at jeg kan fatte korrekte beslutninger er kunnskap. Denne kunnskap får jeg via mange kanaler; som saksutredning fra forvaltningen, media, fagfolk og brukere. Ofte sier jeg til ansattes tillitsvalgte i helse- og omsorgssektoren; det er viktig at dere sloss for ressurssvake grupper som ikke er i stand til å formulere seg eller har tilstrekkelig guts til å kontakte folkevalgte beslutningstakere. At de må målbære konsekvensen av de forslag og vedtak som Storting, fylkesting eller kommunestyret fatter. At de må si i fra til meg som bystyremedlem. Det er nå engang slik at den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Ansatte i de statlige barnevern- eller rusinstitusjoner er eksempler på ressurspersoner som sitter med viktig kunnskap om sårbares grupper behov, og mulige svakheter ved lovverk, praksis og organisering.

I DEN SENERE tid har det vært fokus på «varslere» - ansattes mulighet til å si i fra om kritikkverdige forhold. Og som det er naturlig at kommunalt ansatte varsler politiske beslutningstakere i kommunestyret, bør statsansatte kunne varsle stortingsrepresentanter. Men en av de siste handlinger fra Bondevik-regjeringen var å sette en effektiv bom mot dette. I september ble det fastsatt etiske retningslinjer for statstjenesten, retningslinjer som i hovedsak er helt utmerket. Retningslinjene gjelder for hele statstjenesten og alle statsansatte. I retningslinjene slås det krystallklart fast: «Statsansatte skal ikke ha kontakt med Stortingets komitéer eller komitéfraksjoner uten at dette er klarert med overordnet departement.»

VI ANSER ALLE som en helt naturlig demokratisk rettighet å kunne påvirke den politiske beslutningsprosess ved å kontakte folkevalgte. Men for 130.000 statsansatte er nå reglene slik at denne rettigheten har de bare dersom departementet og dets politiske ledelse finner det passende at stortingspolitikerne får høre deres mening. Ytringer skal siles. Sånn kan vi ikke ha det. Dette begrenser demokratiske rettigheter på en uakseptabel måte, og viktigst; det gir folkevalgte dårligere grunnlag for å fatte riktige politiske beslutninger.