Statsautorisert sladring

Lovforslaget om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme bidrar generøst til å alminneliggjøre sladder som kriminalpolitisk virkemiddel, skriver Georg Apenes.

SYNDEN ER KOMMET inn i verden. Der har den vært en stund, og der opptrer den i ulike gestalter. I det verdslige rom påtreffes den regelmessig i skikkelse av «kriminalitet». Den kan dreie seg om anslag mot den enkelte borgers liv, eiendom eller velferd. Eller mot fellesskapets interesser slik disse er definert og uttrykt gjennom lover og regler.

Diskusjonen om virkemidler engasjerer. Samfunnsutviklingen stiller oss overfor stadig nye kriminalpolitiske utfordringer. Grenser flyttes. Nye metoder introduseres. Påstander svirrer om effektivitet og omkostninger.

I våre dager har to trekk kommet til å gi næring til krav om nye og effektive virkemidler i kampen mot kriminalitetsondet.

Det ene er internasjonaliseringen av økonomien og den mobilitet som preger særlig vår kulturkrets.

Det andre er utviklingen av teknologier som kan tas i bruk for å supplere eller forsterke mer tradisjonelle virkemidler.

NÅ HAR DET SEG slik at samfunnet overfor borgeren ikke bare har sagt seg villig til å forebygge og avdekke kriminalitet: Det har også gitt tilsagn om at det skal legge vekt på å bevare omforente samfunnsverdier. En slik verdi er vernet om en private sfære.

Helst ville vi både kunne drive effektiv kriminalitetspolitikk og honorere personvernet samtidig. Ofte lar det seg gjøre, og det gjøres.

Andre ganger vil valget av virkemidler komme i konflikt med både den lov- og tradisjonsfestede forventning borgeren har om respekt fra omgivelsenes side for sin integritet og sin private sfære.

Det er stadig slik at det er norske, lovgivende myndigheter som foretar avveiningene mellom ulike interesser og behov. Hver for seg kan disse være både forståelige og respektable ut fra formålsbestemmelsene. Men som vanskelig lar seg forene i en og samme løsning.

Den direkte foranledning til ovenstående søylerad av åpenbare selvfølgeligheter er et forslag om å utvide kretsen av profesjoner og yrkesutøvere som skal ha en plikt til å informere Økokrim om mistenkelige hendelser.

Det er Finansdepartementet som har vært oppdragsgiver for en gruppe jurister fra Justis- og Finansdepartementet som har fremmet forslag om styrking av regelverket om forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering.

NEDSETTELSEN AV arbeidsgruppen i juni i fjor er egentlig en imøtekommelse av en anmodning fra Stortingets finanskomité fem år tidligere om å få utredet forholdet mellom kontrollbehov og personvernhensyn i forbindelse med Skauge-utvalgets innstilling om ny personvernlov.

Arbeidsgruppens innstilling er et resultat av fire måneders arbeide, og det munner ut i et forslag til en «lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme».

Innstillingen drøfter overhodet ikke det spenningsforholdet mellom kontroll og personvern som stortingskomiteen ønsket og var opptatt av. Verre er det, etter min mening, at man heller ikke noe sted på de 72 sidene beskriver og dokumenterer det samfunnsproblemet man er opptatt av.

Selvfølgelig forekommer hvitvasking. Selvsagt er det et problem. Naturligvis skal det brukes ressurser på å begrense det. Men i valget av virkemidler; i valget og doseringen av medisinen, må man jo ha en oppfatning av problemets alvor og omfang? Like klart som det er at man ikke ordinerer Globoid mot stivkrampe, like lite tilrådelig ville det være å ta amputasjon i bruk som probat middel mot flis i fingeren?

Utvalgets sentrale anbefaling er å utvide kretsen av dem som skal være forpliktet til å underrette politiet om mistenkelige transaksjoner over 15 tusen euro (sic). Utvalget kaller det «rapportering». Brukbare synonymer er «informasjon», «sladring» eller «angiveri» fordi det ikke dreier seg om innberetning av faktiske lovbrudd, men advokaters, gullsmeders, eiendomsmegleres, revisorers eller postbuds fornemmelse av at de har sett eller hørt ugler i mosen.

NÅR DEN rapporteringspliktiges mistanke er vakt, skal han «foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken». Etterforskning liker vi ellers å tro er et fag. Her dreier det seg imidlertid om en syssel de fleste skal kunne engasjere seg i. Og nåde den antikvitetshandler eller regnskapsfører som ikke følger lovens pålegg: Hun eller han kan i verste fall havne i fengsel i ett år!

Dersom politiet etterforsker tipset og kommer til at intet straffbart foreligger, skal opplysningene slettes snarest mulig. Ettersom man må regne med at politianmeldelser undertiden kan ha sjikanes hensikt, være hevnaksjoner eller rett og slett bygget på misforståelser eller uforstand, skal det altså være fysisk umulig å rehabilitere seg! Om den som rapporterer, dermed bryter sin profesjonelle taushetsplikt, og gjør det i god tro om at han har noe riktig kriminelt å fortelle om, så har han etter lovforslaget likevel ikke brutt sin taushetsplikt. Han kan ikke saksøkes for erstatning eller straffansvar. Desto svakere vil oppfordringen til å kvalitetssikre sine mistanker være.

Hvorledes det skal forholdes dersom det mistenkelige forhold man står overfor ikke er en engangsstorvask over beløpsgrensen, men en middels småvask for tredje gang, gir utredningen intet svar på.

Hverken i norsk lynne eller norsk tradisjon har angiveren eller angiveriet noen gloriøs plass. Margrethe Munthe mente som kjent at «sladrehank skal selv ha bank».

DERSOM MYNDIGHETENE finner gode, saklige grunner til å bøye av fra dette vårt mentalitetshistoriske utgangspunkt, betyr det at noe som er uønsket, autoriseres som fordi det antas å være nødvendig.

Om man hadde spedd juristutvalget ut med litt sosialantropologisk, etisk eller idéhistorisk kompetanse, ville man muligens ha forstått at drøftelsene, de 72 sidene til tross, leverer en pinlig knapp begrunnelse for et dramatisk forslag. Forslaget kan ha uoverskuelige konsekvenser for fremtiden ettersom det bidrar generøst til å alminneliggjøre sladret som kriminalpolitisk virkemiddel. Og, som Dagbladets skarpsynte mediekommentator Andreas Wiese bemerket i en annen sammenheng forleden: «Det er ikke lett å sette ned foten når man står i myra!»

Når høringsrunden nå er over, skal departementet ta fatt på arbeidet med å utforme odelstingsproposisjonen. Dermed er det også skapt mulighet for vesentlige forbedringer - både i premisser og konklusjoner, selv om internasjonale forpliktelser og en nøktern analyse av problemene resulterer i ny, utvidet lovgivning på området. Om hvitvaskingen som problem er beskjedent beskrevet i innstillingen, avskjærer det neppe muligheten for å drøfte sladder og ryktespredning som en annen type samfunnsonde?

Det burde være mulig å bli enig i Regjeringen om at det er grunn til å stoppe opp og tenke etter et øyeblikk når man skal overveie å forsvare rettstatens verdier med metoder som er rettsstaten prinsipielt fremmed?