Statsfeminismen virker!

Dagbladets Trude Ringheim har registrert at statsfeminismen er blitt et fyord. Den har havnet på nei-lista sammen med ordene likestilling og kvotering. En bedriftsleder eller statsråd som vil oppnå endring i dag, har for lengst innsett av hun må bruke ordet mangfold i stedet. Da åpnes både pengesekken og velviljen.

For Likestillings- og diskrimineringsombudet er denne uttalte uviljen mot kvotering og andre konkrete likestillingstiltak forunderlig. Spesielt når vi har så mange eksempler på at det nettopp er regler som gir oss positive resultater. Selv de lovendringene som ble dømt nedenom og hjem da de ble innført, er i dag populære og internasjonalt anerkjente.

Mest tydelig er kanskje denne holdningsendringen i ASA-styrene. Da kravet om 40 prosent kvinner i ASA-styrene kom i 2002, møtte det massiv motstand. Flere profilerte næringslivsledere uttalte seg negativt. De mente at det var umulig, det fantes ikke nok kvalifiserte kvinner og hva var egentlig vitsen? Fem år senere har pipa fått en annen lyd. I dag har stort sett alle ASA-bedrifter klart å finne kvinnelige styrerepresentanter. Og ikke bare har de funnet kvinner, men også godt kvalifiserte kvinner! Flere av skeptikerne innrømmer nå at de har fått faglig dyktige kvinner i styret. Personer som de ville ansatt uavhengig av den nye loven. Statistikken støtter deres erfaringer. En undersøkelse fra Catalyst viser at store amerikanske selskaper med høy kvinneandel i styrene oppnår bedre finansielle resultater enn selskaper med mannsdominerte styrer.

En undersøkelse fra et større svensk kredittopplysningsselskap viser i tillegg at selskaper med kvinner i ledelsen har mindre sjanse for å gå konkurs. Samtidig er det viktig å få fram at jevnere kjønnsbalanse på arbeidsplassen ikke først og fremst handler om å øke selskapenes profitt. Det dreier seg også om å skape et godt arbeidsmiljø for de ansatte. En fersk undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) viser at både kvinner og menn trives best på arbeidsplasser hvor det er tilnærmet like mange kvinner som menn. Det gjelder både den generelle jobbtrivselen og muligheten til å påvirke sitt eget arbeid og utvikle seg i jobben. Andelen som rapporterer om konflikter er også lavere når kjønnsbalansen er god.

Men flere kvinner i ASA-styrene er ikke det eneste beviset på at lovendringer sikrer handling på likestillingsfeltet. Innføringen av den obligatoriske fedrekvoten er et minst like aktuelt eksempel. For å få flere fedre til å ta foreldrepermisjon, innførte regjeringen en egen fedrekvote. Den gang var det også skeptiske røster. Mange mente det var en utidig innblanding i familienes prioriteringer, mødre var bedre omsorgspersoner og hva med valgfriheten? I dag tar ni av ti fedre ut foreldrepermisjon, og menn med barnevogn er blitt et vanlig syn. Så vanlig at sjokkerte japanske turister finner grunn til å forevige dem med digitalkameraene sine.

Det er også helt tydelig at fedrekvoten har gitt småbarnsfedre et bedre argument overfor arbeidsgiver. Vi ser at stadig flere arbeidsgivere viser forståelse for at far ønsker å bruke sine permisjonsrettigheter nå som fedrekvoten pålegger familien en slik fordeling. Likevel er det fremdeles få fedre som tar mer enn de seks lovbestemte ukene. Mor tar fremdeles 90 prosent av permisjonen. Og mens debattantene i avisspaltene krangler om familiens valgfrihet, sier sju av ti fedre at de ønsker en større lovfestet rett. De ønsker å være mer sammen med barna sine. Og de ønsker drahjelp fra staten og den utskjelte statsfeminismen. Det er på høy tid at regjeringspartiene tar mennenes ønske på alvor og utvider dagens fedrekvote.

Visst finnes det eksempler på at utviklingen går sin gang også uten nasjonale bestemmelser. Den går bare så altfor sakte. De som vil avskaffe statsfeminismen og mener vi får samme likestillingsresultater bare vi lar folk velge selv, kan jo ta en titt på foreldrepermisjonsstatistikken før fedrekvoten ble innført. Alternativt kan de begynne å glede seg til 2453. Med dagens tempo i lønnsutviklingen er 2453 nemlig det året vi kan feire likelønn i Norge. Den utviklingen går neppe fortere selv om man har bestemt seg for å kalle arbeidet mangfold i stedet for likestilling.