Statsfeminismens tvangstrøye

«Jeg har levert historiske grep i likestillingspolitikken,» uttaler likestillingsminister Karita Bekkemellem til Dagbladet 22. april 2007. Hvilke grep hun og denne regjeringen har tatt, er sannelig ikke lett å få tak på. Vi har nå prøvd å få konkrete svar fra ministeren uten å lykkes. Hun svarer rett og slett ikke på hva disse historiske grepene innebærer. I stedet hagler det beskyldninger om alt Høyre ikke gjør og at vi ikke deltar i likestillingsdebatten. Vi i Høyre må også ta et større ansvar i likestillingsdebatten. Utfordringen er at hver gang vi som liberale feminister i Høyre prøver å reise en debatt om likestilling blir vi ukritisk beskyldt av venstresiden for å motarbeide likestillingen fordi vi ikke godtar statsfeminismens premisser.

Statsfeminismens jerngrep rundt norsk likestillingsdebatt er ikke bare lammende, den tar også livet av det minste tilløp til feministisk debatt. I den smålige norske likestillingsdebatten er det bare rom for noen få selvutnevnte feminister, der det eneste saliggjørende er å drive kvinnekamp gjennom lovreguleringer. Resultatet blir et hylekor av overivrige reguleringstilhengere. Hvis du ikke kommer deg med i denne runddansen, er du ute. Helt ute. Så lenge det ikke er klistret statsfeminist i panna på deg, har du ingenting i norsk likestillingsdebatt å gjøre. Du blir ikke godkjent som en «verdig» feminist.

Feminisme i statlig regi har alltid vært utgangspunktet for norsk kvinnekamp. Og det er kanskje ikke så rart. Fra den første kvinnen talte på Stortingets talerstol i 1911 og til i dag, har det vært en lang vei å gå. All ære og takk til de kvinner før oss som har kjempet for kvinners rettigheter og muligheter. Vi er takknemlige for at de har banet vei. Siden Anna Rogstad talte for herrene i stortingssalen har mye forandret seg. Likestillingskampen i dag står overfor helt andre utfordringer enn den gang. Og det er her feministene på venstresiden har mistet grepet. De henger fortsatt igjen i forestillingen om at kvinner er en særegen interessegruppe. Det de i sin reguleringsiver har oversett er at dagens kvinnekamp ikke kan drives ut fra kampen for kollektive gruppers rettigheter. Kvinner i dag forventer å bli sett på som individer med ulike ønsker og behov, ikke som en kollektiv gruppe hvor noen selvutnevnte feminister har påtatt seg oppgaven med å kreve spesielle rettigheter og lovreguleringer. Statsfeministene kjemper en gammeldags kvinnekamp som plasserer alle kvinner i en kollektiv bås. Og det mest beklagelige med deres engasjement er at venstresiden i norsk politikk fortsatt ser på kvinner som en svak gruppe. Det er på høy tid at den liberale feminismen erstatter statsfeminismen. Den liberale feminismen kjemper for individet, valgfrihet og selvstendighet. Kvinner er mangfoldige, og vi tror også de ønsker å bli sett på som enkeltindivider med ulike behov og ønsker.

Som en av få feminister på venstresiden argumenterer Martine Aurdal for akkurat det. I en artikkel i Minerva 2004/2 skriver hun «Det blir gjort mye utmerket feministisk arbeid av venstresiden. Men om feminismen igjen skal bli et samlende prosjekt, må feminismen ta inn over seg at ulike saker er viktig for ulike kvinner». Kjernen i den liberale feminismen er kvinners rett til å være individer og bli respektert for sine selvstendige valg. I dag er det ikke rom for å være særlig annerledes. Alle som ikke passer inn i denne malen, for eksempel de som ønsker å være hjemmeværende noen år, eller de som sier rett ut at de ønsker seg makt og posisjoner i næringslivet, blir sett på som «unormale».

Disse passer ikke inn i idealbildet av den likestilte norske kvinnen. Og enda verre, det gjør at kvinner som tar andre valg enn det som forventes, overhode ikke passer inn i likestillingsdepartementets gruppeløsninger.

Likestillingsdepartementet bør legges ned. Denne måten å organisere likestillingsarbeidet på er et haleheng fra den statsfeministiske kvinnekampen. I vårt moderne samfunn forventer vi andre virkemidler for å oppnå likestilling og likeverd. I stedet for reformer og større tiltak for spesielle grupper i samfunnet, bør det heller arbeides målrettet med disse utfordringene på hvert enkelt felt. Likestilling er så viktig at det må implementeres i alle departementenes arbeid. I dag blir det overlatt til et departement som snarere blir en sovepute for dette arbeidet siden det verken følges opp av penger eller forpliktende vedtak. Prisverdig er det at enkeltstatsråder tar initiativ og setter likestillingsdebatt på dagsorden. Det er imidlertid et eksempel på at likestillingsarbeidet foregår helt andre steder enn i likestillingsdepartementet. Vi tror penger og konkret handling ville fulgt med hvis hver enkelt statsråd får ansvar for likeverdsarbeidet på sine felt.

Statsfeministenes storhetsdager bør forhåpentligvis snart være over. Vi kan ikke lenger dele folk inn i grupper og stemple dem ut fra hvilke forventinger vi har. Menneskers utfordringer, behov og ønsker er forskjellige. Vi har tiltro til at hver enkelt statsråd i mye større grad vil kunne lykkes med å innrette individorienterte tiltak på sine felt, fremfor den gruppetenkningen som likestillingsdepartementet står for i dag. Den beste til å illustrere at man ikke kan utforme politikk ut fra gruppetenkning er likestillingsministeren selv. Hun avlyste nylig «singelmeldingen» og begrunnet det med at gruppen single ikke var en homogen gruppe og derfor ble det vanskelig å innrette tiltakene fordi de hadde ulike utfordringer og behov. Hvordan kan da det samme departementet mene at gruppen «kvinner» er det?

Så lenge vi fortsetter å behandle kvinner som en homogen gruppe som trenger hjelp, vil kvinner forbli det «svake» kjønn. Venstresiden i norsk politikk ønsker at norsk likestillingspolitikk skal bli sett på som et utstillingsvindu for resten av Europa og verden. Norge er et foregangsland når det gjelder likestilling, men vi er ennå ikke i mål. Problemet er at et utstillingsvindu med gårsdagens mote ikke slår an, selv om det er salg.

Vi må ha en likestillingspolitikk tilpasset dagen i dag og morgendagen. For å kunne utvikle en slik politikk trenger vi en levende feministisk samfunnsdebatt som ikke ekskluderer feminister med et annet ståsted enn statsfeministenes.

Helt til slutt, den første kvinne på Stortingets talerstol, Anna Rogstad, kom faktisk fra Høyre – og ble valgt inn helt uten lovregulering.

Den første kvinne på Stortingets talerstol kom faktisk fra

Høyre.