Statskirke og stalinisme

«Når unge mennesker velger å dø heller enn å leve som homofile, til tross for mange års halsstarrig kamp mot Kirkas mørkemenn, er det ikke da muligens en idé å tenke nytt?»

I sin tid var Dagbladet mot prester, men for kvinnelige prester. Det var en artig spagat for en avis som tilstrebet en liberal profil, men neppe særlig prinsipiell. Turnøvelsen er nå dukket opp igjen, i en noe fornyet variant. Utøverne er mange, og prestasjonen går ut på å hylle homofile prester, om man er aldri så mye motstander av prester generelt. # Fanatisme er alltid av det onde. Pragmatisme er som regel av det gode. Likevel er det noen av oss som fortsatt ser oss råd til å vinterfø et viktig prinsipp eller to. I en artikkel i Dagbladet forrige mandag tillot jeg meg å lufte et par av mine. Jeg tillater meg kort å gjenta dem.

For det første: Homofile og lesbiske har en ubetinget og ukrenkelig rett til å leve sine liv som de ønsker. For det andre: Ytrings- og trosfrihet er et like absolutt gode. For det tredje, og nærmest som en konsekvens av de to første: Siden staten skal hegne om begge disse grunnleggende menneskerettigheter, blir statskirken en absurditet som burde avskaffes.

Reaksjonene på innlegget får tankene til å vandre tilbake til en episode jeg opplevde i fjortenårsalderen, da jeg bokstavelig talt måtte stikke hånden i et vepsebol for å redde bikkja mi. Jeg overlevde den gang, og gjør det så definitivt også nå. Mer usikker er jeg på om arbeidet med å bedre homofiles kår i samfunnet er tjent med den fanatiske ensrettingen mange av uttalelsene er et uttrykk for.

I dag tillater vi politiske myndigheter å manipulere Kirka i «riktig retning». Det skjer blant annet ved bispeutnevnelser stikk i strid med Kirkas egenvilje. Sånn sett kan man lage et regnestykke basert på antihomobiskopenes alder og helsetilstand, håpe på Arbeiderparti-styre de neste tjue åra, og vips , i 2020 har vi en homoomfavnende statskirke. Hvis vi til overmål også makter å manipulere nedover i systemet, vil vi få en politisk korrekt, sosialdemokratisk fundamentert statskirke før jeg dør. Jeg ser til min skrekk at dette allerede nå er blitt en slags visjon for enkelte kirkepolitikere i mitt eget parti.

Stort sett har jeg ingenting imot politisk korrekthet, og sosialdemokratiet har jeg stor sans for. Men kan vi et øyeblikk bebreide oppriktig troende mennesker som mener at denne taktikken er et overgrep mot Guds ord, slik det er nedfelt i Bibelen?

På sin fjerde dag som kirkeminister deltok Trond Giske i Redaksjon 21, der Kirkas homofilisyn var tema. Jeg er selvsagt enig med ham i alt han sa om toleranse, medmenneskelighet og raushet. Det er da bætterdø de aller fleste av oss. Men jeg la også merke til at han sendte en lissepasning av Beckham-klassen til en av sine motstandere. Statsråden sa omtrent som følger: «Det kan da ikke være så åpenbart teologisk uholdbart å mene at homofili er akseptabelt, vi har da flere biskoper som mener dette!»

Lederen av Kristent Samlingsparti, Ivar Kristianslund, skåret slik: «Det er da ikke så rart, det er jo dere som har sørget for å innsette dem!»

Selv er jeg jurist og fikk bare med meg et lynkurs i logikk til Forberedende, men Kristianslund er da den som rent logisk har det beste poenget!

Når jeg føler det så presserende å forsvare menn som Kristianslund, en person hvis meninger og livsanskuelse jeg ikke har annet enn forakt til overs for, er det selvsagt på et prinsipielt grunnlag. For hva vil skje den dagen det eventuelt ikke lenger er politisk korrekt eller opportunt å støtte homofile i kampen for respekt og aksept? Hva om - måtte Gud forby - KrF (eller enda verre: Kristent Samlingsparti) i en slik situasjon på nytt kom i regjeringsposisjon og fikk hestehandlet seg til en bedre avtale med sine samarbeidspartnere enn ved siste korsvei, da Senterpartiet berget Oslos bispesete fra homofobiens klamme rumpe?

Staten er en politisk konstruksjon. Staten skal styre etter folkeflertallets mening, uttrykt gjennom et indirekte demokrati. Staten skal forestå fordeling av fellesskapets goder i henhold til denne folkeviljen. Staten skal dessuten tilrettelegge for - og sikre utøvelsen av - grunnleggende menneskerettigheter.

Staten skal ikke tro!

«Gud med oss» er et slagord fra en tid jeg heldigvis er for ung til å ha opplevd, men som likevel får meg til å fryse. Tysklands historie kan lære oss mye. Blant annet forteller den noe om hvor livsfarlig blandingen stat/religion egentlig er.

Ved å akseptere kirkelig selvstyre, men forlange skille mellom stat og Kirke som betaling, er jeg overbevist om at vi - i tillegg til å kunne høste en hel harang av andre gunstige virkninger som ikke nødvendigvis har noe med homofili å gjøre - både på kort og lang sikt bedre vil ta vare på homofiles kår. Ikke bare «rundt kafébordene på Grünerløkka», men også i Sauda og Tysfjord.

Menneskehetens historie viser oss at marginalgruppers verste fiende er ensretting. Empirien viser oss tungt og tragisk at marginalgrupper bare overlever i pluralistiske samfunn. Mangfold betyr ikke hjertegod, omfavnende enighet om det godes sak, slik den til enhver tid blir definert. Problemet er at «det godes sak» har en stygg og historisk dokumentert tendens til å forandre innhold. Et mangfoldig samfunn betyr i denne sammenheng et samfunn der vi lærer å leve side om side med dem vi slett ikke liker! Det betyr at vi må tåle andres ytringer uten å benytte oss av lovhjemlede svingslag og finurlige forordninger for å stanse dem.

Jeg velger altså å le av dumheten i stedet for å slåss med den. Det er leit dersom latteren overdøver budskapet. Så jeg demper ansiktsmimikken til et lite smil, og minner om at den dagen kan komme at marginalgrupper settes under et langt større press enn de gjør i Norge i dag. Dersom vi da fortsatt har opphøyd én trosretning, én kirke, ett livssyn til å representere Sannheten, kommer det til å kunne koste oss dyrt. Så dyrt at jeg ikke helt våger å tenke tanken ut.

For å hindre en slik utvikling, må blant annet statskirken avskaffes.

Bare slik blir alle livssyn likestilt, og mangfoldet tilstrekkelig ivaretatt.

Alt raseriet som har boblet i Dagbladets spalter den siste uka, burde kanskje få meg til å holde munn. Jeg våger likevel følgende påstand: Per i dag er det aldeles enkelt å være homofil i Norge, under visse, klare forutsetninger.

1) Du aksepterer deg selv. 2) Du har en familie som støtter deg. 3) Du kan le av dumme mennesker. 4) Du tåler at andre er annerledes.

Punktum.

Men alle har det ikke slik. Ganske mange har det ikke slik.

Når unge mennesker velger å dø heller enn å leve som homofile, til tross for mange års halsstarrig kamp mot Kirkas mørkemenn, er det ikke da muligens en idé å tenke nytt? Kunne det være at denne kampen bidrar til en elendighetsbeskrivelse og overfokusering som kan gjøre det langt vanskeligere for homofile ungdommer å leve gode liv? Finnes det kanskje alternative veier til økt selvrespekt og glede for alle mennesker?

Jeg tror i alle fall det. Så enkelt er det. Og så komplisert, kanskje.

For meg personlig er det selvsagt likegyldig om Siri Sunde får praktisere som prest i Den norske kirke. Jeg er motstander av både statskirka og det dertil hørende presteskap, og er blitt for tung i sessen til den slags meningsmessige spagater. Siri Sundes klare rett til å være prest i én norsk kirke vil jeg imidlertid mer enn gjerne gå i krigen for. Noen trenger prester, og noen trenger så definitivt en kirke.

Det er meg ikke likegyldig at unge mennesker tar livet av seg i kampen mellom drifter og religiøs overbevisning. Jeg forsøker bare å vise dem at det finnes mange veier til selvrespekt og et godt liv.

Jeg tar til etterretning at homobevegelsen ikke tåler kritiske drøftinger og alternative tanker om hvordan å nå et mål vi antakelig er enige om. Det har jeg lenge fått erfare. I gamle dager hadde vi et ord for slikt. Vi kalte det stalinisme.